Åpnet hjemmet sitt for flere barn

Fra sin plass i skinnsofaen våker et par grønne katteøyne over den lune roen. På bordet velter noen vårglade tulipaner seg ut over kanten av vasen. Sola skinner inn gjennom stuevinduet i det gamle gjestehuset på Røkland.

Det har nå blitt et hjem, ikke bare for ekteparet Merethe og Per-Tore Martinsen. Da deres to biologiske sønner flyttet ut og det ble stille i huset, virkeliggjorde de en idé de hadde gått med en stund.

De åpnet opp hjemmet sitt for barn og ungdommer som av ulike grunner ikke kan bo hos sin biologiske familie. Først som besøkshjem, deretter som fosterhjem.

Innerst i kroken av den store stua sitter to ungdommer i hver sin sofa i lavmælt samtale, som sporadisk brytes av blikk ned på mobiltelefoner. Latter, utveksling av tanker om noe som skjer «der inne». Stemninga er avslappet. Noe ikke minst katten Tora, en diger Maine Coon, bidrar til, med sitt lodne, pusete vesen.

Innimellom hugger hun til, vil klore og bite, leke.¬ Hun er ikke helt utvokst ennå, får jeg vite.

- Vil du ha en kopp kaffe? spør far i huset, Per-Tore Martinsen og forsvinner raskt inn på kjøkkenet.

Den yngste av guttene, Edward (15), har hatt dette som sitt hjem i ett års tid nå. Som Rognan-gutt er han vant til å ha det meste, også vennene innen rekkevidde og syns avstandene kan bli litt utfordrende. Men han har allerede hatt venner på overnattingsbesøk, og viser fram et romslig tenåringsværelse med egen salong og tv.

- Og vi nøler ikke med å kjøre han om han ønsker å dra noe sted, forklarer fostermamma Merethe.

For Edward er fotball en viktig del av fritida, mens Per Kristoffer gjerne holder på med data.

Han har flyttet ned i egen leilighet i sokkelen, har tatt fagbrev i IKT service-faget og har fått fast jobb i kommunen. Det er travelt, for det er stadig noen som vil ha hjelp med datamaskinen på ett eller annet kontor.

Fosterpappa Per-Tore er synlig stolt av guttene.

- Man blir veldig engasjert i disse ungdommene, og man blir så glad i dem. Og så er det den stoltheten man føler når de lykkes, sier han med et smil.

Med strikkakofte og bart og et lunt blikk gjennom brilleglassene later han til å være den perfekte far.

At kona Merethe er en god mor, er det heller ikke vanskelig å tro, med sin trygge og blide fremtoning.

- Man blir fort glad i dem, like glad i dem som om de var sine egne.

Lukta av ferske kanelsnurrer liksom understreker at dette må være det optimale fosterhjemmet.

- Må man være perfekt for å kunne ta imot et fosterbarn?

- Nei. Jeg tror ikke det ville blitt så bra, sier Merethe, som føler at familien Martinsen er en helt vanlig familie.

Per Kristoffer mener det uansett ville vært umulig.

- Herr og fru perfekt fins ikke. Dessuten, jo mer perfekt jo vanskeligere å leve opp til for de nye som kommer inn i familien, sier han.

- Det var godt sagt, P-K. Jeg tror det er viktig å være ærlig, sier Merethe.

- Vi har snakket mye med guttene om kommunikasjon. Om at de må si fra hvis det er noe, slik at vi kan finne ut av hvordan vi skal takle det, sier Per-Tore.

Som i alle andre familier med tenåringer er det særlig grensesetting som kan være en utfordring. Ikke minst i forhold til spilling og playstation utover kveldene. Men Merethe og Per Tore har valgt å legge seg på ei linje der guttene får ta en del ansvar.

- Så lenge de kommer seg på skolen om morran, så får de ganske frie tøyler, sier Per-Tore.

Foreldreparet har opplevd at de har fått god støtte etter at de tok kontakt med Bufetat med ønske om å bli fosterhjem. Og at de kan få innspill i forhold til grensesetting og slikt hvis de føler behovet.

- Det er et veldig bra opplegg her, og de er flinke til å følge opp fosterfamilier, sier Merethe.

Bufetat har satt i gang med en nasjonal kampanje for å få flere til å gjøre som Merethe og Per-Tore. Hele 55 barn og unge venter på et fosterhjem i Region Nord.

Og ifølge eldste fostersønn Per Kristoffer er nettopp denne ventefasen en utfordring. Før han kom til Saltdal, var han en periode i beredskapshjem, og visste ikke noe om framtida. Derfor tok det også litt tid før han fant seg til rette og turte å slå seg til ro. Nå trives han i Saltdal, og er til god hjelp for de rundt seg, ikke minst med alle sine data-kunnskaper.

- Han er god å ha, ja, ler Merethe.

Røkland-paret har aldri angret på valget sitt om å åpne opp hjemmet sitt. Nå vil de oppfordre andre til å våge å ta steget, hvis de tror de kan egne seg som fosterfamilie.

Fotoshoot'en i salongen er over. Katten, som ikke syntes det var spesielt attraktivt, legger seg til ro over beina til Edward. Hverdagsglede i et saltdalsk hjem. Middag diskuteres. Gutten får komme med et ønske. Det blir taco.

- Folk skal ikke være redde for å bli fosterfamilie. Vi trives med det.