- Altså, står gutten der og gråter? Hva i all verden?

Ja, jeg sto og lot tårene renne midt i det som virket som verdens lengste motbakke med klabbete ski, og et 13 år gammelt ego som hadde minimalt lyst til å gå på tur, uansett hvor mye påske det måtte være.

Morfar som spurte om det virkelig var mulig at dette skjedde, klarte knapt å stå på skiene selv av latteren han måtte kvele for at jeg ikke skulle miste det fullstendig.

Det skal ikke stkkes under en stol at jeg på tross av en mengde med skiturer gjennom årenes løp, gjorde mye av det under lett protest. De som kjenner meg vet at jeg nok heller mot det lett bedagelige i livet.

Så også når det kommer til fysiske utskeielser på snø med en knallvarm sol i nakken.

Etter hvert som årene har gått, har jeg imidlertid lært meg å sette pris på nettopp det å gå på tur. Men det er noe helt annet når jeg selv kan bestemme når jeg skal gjøre det, og hvor langt jeg skal gå.

Som en som er velsignet med foreldre som både liker å være mye ut på ski, og som har vært lærere hele sitt yrkesaktive liv, har feriene alltid blitt tilbragt sammen. Det betyr også som oftest ute.

Der de har lagt grunnlaget for å være i steingod form, har nok jeg vært mer en sånn som ganske lenge valgte det som var minste motstands vei, med alle de morsomme følgene det hadde.

Dårlig kondis er en av dem, og en slapp moral kom rett i hælene.

Påska var i så måte en uke på hytta som for en lat prepubertal 13-åring framsto mer som en treningsleir enn kos.

Jeg vet det er feil i dag, men opplevelsen av den da var ikke sånn. Når man faktisk må finne opp noe som kalles "lokkemiddel" (Og ja, det høres IKKE bra ut), for å få noen til å sette en fot foran den andre, da er ikke forutsetningene til stede for å nyte norsk natur på sitt beste.

Men jeg har lært siden da at det å ikke være i så dårlig form at det kjennes ut som du faktisk er i ferd med å dø, det hjelper veldig på opplevelsen av å være ute i guds frie.

Tilbake til bakken i begynnelsen, den er på mange måter selve definisjonen av hvordan den berømte ambivalensen til påska kan være. Det var jo egentlig fint, men jeg var så sliten og lei, og fikk ikke være med på å bestemme verken mål for eller lengde på turen.

Poegnet er kanskje det at påske og turer ikke må være synonymt med blodslit. Det kan selvsagt være det for de som vil, men det kan jo likevel være en idé å ha et slags felles minste multiplum for hva som er mulig å oppnå i fellesskap.

Så nå som det nærmer seg den berømte stille uka igjen, og hele Norge skal blåse liv i gamle sitteunderlag og svartkjeler, prøv å husk på det.

Kanskje andre ungdommer vil sette mer pris på det å være ute, om de kan kose seg litt mer.

For min del er det den dag i dag liksom ikke påske før jeg har smaken av lett brente pølser i munnen, samtidig som de blir skyllet ned med kakao som er dobbelt så varm som det de er.

En merkelig smakskombinasjon ja, men den er selve definisjonen på følelsen av å være lett barnslig hele livet.

Jeg er sjeleglad for at jeg fikk de opplevelsene, selv om det kanskje ikke kom fram akkurat der og da.