Aldri ha det så travelt at du ikke kommer frem

Stort sett er jeg en rolig og tålmodig sjel. Det er lite som gjør meg sint, og enda mindre som gjør meg skikkelig forbanna. Sjåfører med altfor tung fot på gasspedalen er en av de få tingene som får blodet til å koke hos meg.

I sist lørdags papiravis kunne vi lese om en ung mann fra indre Salten som nylig ble dømt til 90 dagers fengsel. I tillegg mistet han sertifikatet i fem år, for fem tilfeller av det retten kalte hasardiøs kjøring i slutten av august 2020. Overskriften på artikkelen i Saltenposten talte om at dommerne ikke hadde vist noen nåde for råkjøreren. Jeg synes i grunnen ikke det er så vanskelig å skjønne hvorfor.

Han kjørte fort. Altfor fort.

Det hele endte med at bilen gikk rundt med tre passasjerer i bilen, og havnet utfor veien.

Jeg ble både sint og fikk fysisk vondt i magen av å lese saken. Bare tanken på hvor galt det kunne gått, får blodet til å koke i årene. Heldigvis oppsto det ikke større personskader eller tap av liv. Denne gangen. Det kunne fort endt så inderlig mye verre. Det kan faktisk bare ta et brøkdels sekund fra et spennende øyeblikk til katastrofe. Alt kan snu fra himmel til helvete før man i det hele tatt rekker å blunke.

Konsekvensene av slik kjøring kan bli så vanvittig store. Å bli fotgjenger for en periode og sone en fengselsstraff, er den absolutt mildeste straffen i så måte.

Jeg husker enda godt selv da jeg sto med et rykende ferskt sertifikat i hendene. Følelsen av å være voksen. Nå skulle jeg endelig få kjøre hvor jeg ville, når jeg ville. Jeg følte meg helt uovervinnelig. Den følelsen skulle imidlertid bare vare knappe tre dager. Da havnet jeg i en situasjon der jeg holdt på å få en elg inn frontruta. Der og da skjønte jeg at jeg er som alle andre mennesker. Verken uovervinnelig eller udødelig bak rattet.

Jo eldre jeg blir, jo mer skeptisk blir jeg til å sette meg bak rattet. Det er ikke bare de unge som utgjør en fare i trafikken. Jeg kan til dels, om enn litt motvillig, forstå ferske sjåfører som enda ikke har lært seg sine egne begrensninger. Mindre forståelse har jeg for godt voksne sjåfører som burde vite bedre.

Jeg har blant annet sett flere eksempler enn jeg kan telle, på sjåfører som velger å ta farlige forbikjøringer. Det nyligste eksemplet på en slik forbikjøring, opplevde jeg mandag denne uken, på tur til Bodø. Rett før en sving, ble jeg forbikjørt. I ei fart som var langt over fartsgrensen. Sjåføren nøyde seg ikke med å kjøre forbi meg, men også neste bil i samme slengen. Det provoserte meg noe helt grenseløst. Det er i sånne tilfeller jeg kjenner det prikker i hodebunnen av både sinne og redsel.

Begge bilene denne sjåføren valgte å kjøre forbi, holdt fartsgrensen. Veien var litt glatt. En totalt unødvendig forbikjøring i mine øyne.

Det får meg til å undre på hva det var han, eller hun hadde det så inderlig travelt for?

Hva var det som gjorde det verdt det, for denne sjåføren, at han eller hun var villig til å ta slike sjanser på vegne av seg selv og andre? Kanskje jeg aldri får et svar på det, eller kanskje svaret er veldig enkelt. Kanskje er det slik at der og da, så tenker ikke den som sitter bak rattet over disse spørsmålene selv. De titter kanskje på klokka, og prøver å ta igjen tapt tid. Uten én eneste tanke om at valget de tar kan få alvorlige konsekvenser med uante ringvirkninger.

Min pappa sa følgende til meg, da jeg fikk sertifikatet «Du må aldri ha det så travelt at du ikke kommer frem».

Jeg tenker det er gode ord til ettertanke.