Å forevige gode minner

Du er på ute på kjøretur, og får etter hvert utsikt utover Saltenfjorden og en nydelig rosa-orange solnedgang. Det er fristende å stoppe for å forevige øyeblikket.

En annen gang er du på skitur i et kaldt og vakkert vinterlandskap, der trærne er innkapslet i snøkrystaller og solen filtreres gjennom hvite grener.

Stopper du og tar fram mobilen for å ta et bilde?

Det gjør ofte jeg. Så havner bildet gjerne i sosiale medier etter hvert.

Der og da må man vurdere om man bare skal ta et bilde, eller kanskje en snap, det vil si legge noe ut på Snapchat? En video kanskje, for å vise litt mer av utsikten? Så må man bare håpe at ikke det er så kaldt ute at batteriet på mobilen blir tomt.

Nå høres det sikkert ut som om jeg er en sånn som må ta bilder av alt som skjer hele tiden, og at jeg overstrømmer sosiale medier med dem. Slik er det ikke, men jeg liker å dele opplevelsene mine med andre.

Uansett viser aldri bildene helt hvordan det faktisk var i virkeligheten. Det er sjelden man klarer å gjengi farger og lysforhold, og det er vanskelig å få fram hvor bratt det er, hvis det er poenget.

Mye av opplevelsen er jo å være til stede. Å oppleve er så mye mer enn å se. Ved å titte på et bilde kan du ikke kjenne den kalde lufta mot kinnene, eller for den saks skyld sola som varmer. Kjenne lukta av sjø, nyutsprunget bjørkeskog eller visne høstblader.

Hvorfor legger vi ut disse bildene? Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg vil dele øyeblikkene med flere. Samtidig som jeg vil ta vare på dem for min egen del.

Jeg synes mange andre er flinke til å dele fine øyeblikk både i sosiale medier og med oss i Saltenposten. Vi kan være stolte av å bo i et område med så mye flott natur.

Bilder fra turer kan være med på å inspirere andre til å ta beina fatt, det har i alle fall jeg fått tilbakemelding på. Kanskje noen velger et turmål de ikke har prøvd før.

En annen ting jeg har tenkt på er at bilder ikke er det de en gang var. Før kunne man sitte og bla i et album. Hvor mange er det som lager album i våre dager? Neppe like mange som før.

Jeg vil tro at folk tar flere bilder enn før, men at de ofte bare blir liggende lagret en eller annen plass. De fleste har jo en mobiltelefon i lomma som de kan ta bilder med, i tillegg til at flere enn før har skikkelige fotoapparat.

Med digitale kameraer i stedet for filmruller, kan man ta så mange bilder man bare orker - og se de med en gang. Men hva gjør man med de etterpå?

Et av mine barn klaget på å ikke ha noe eget fotoalbum. Sist jul fikk de derfor hver sin fotobok med bilder fra de to siste årene. Nå kan de på en enkel måte bla gjennom dem og mimre tilbake til da bildene ble tatt. Kanskje blir det flere fotobøker eller album etter hvert?

Det var koselig å sitte og lete gjennom bilder for å finne de jeg ville ha med i bøkene. Og jeg registrerte at et var bilder fra langt mer enn bare bursdager, julefeiring og sommerferie.

I mine egne album fra barndommen var det få hverdagsbilder, så jeg prøver å huske å forevige også slike dager. De er også artig å samle på. Hvilke klær og hårfrisyrer hadde man? Hvordan så skolesekken ut og hvordan så det ut i huset?

Ved å titte på bilder fra ulike opplevelser, turer og annet, kommer minnene fram igjen. Etter hvert som man blir eldre, bli ens egen «harddisk» stadig mer fullpakket og minner forsvinner.

Når det er sagt - tilbake til foto og opplevelser i naturen. Det er greit nok å ta bilder, men noen ganger må man bare stoppe opp og nyte, og lagre opplevelsen i minnet. Så kan man ta de fram på gråværsdager og nyte dem som en karamell som varer ekstra lenge.