– Vil by på utfordringer

Det er få livsfaser som er så gjennomgripende, altoppslukende og fulle av krav, råd og forventninger fra alle kanter som tiden etter en fødsel. Man går fra å være gravid – sett, fulgt opp, spurt om alt – til å plutselig sitte der med en baby og en helt ny tilværelse på skuldrene.

Og midt i alt dette fortelles vi at "det skal være vanskelig". At ammingen "vil by på utfordringer". At søvnløse netter er en selvfølge. At kroppen skal kjennes fremmed, og følelsene sprike i alle retninger.

Intensjonen bak disse advarslene er god: De skal forberede og gi rom for det som er krevende. Men noen ganger gjør vi det motsatte: Vi bygger opp en forventning om at det må være vanskelig, og når en utslitt kropp møter et hode fullt av slike budskap, er det lett å tenke: «Det er meg det er noe galt med.»

Særlig gjelder dette ammingen. Et område fullt av sterke meninger og uuttalte prestasjonskrav. Samtidig snakker nesten ingen om at amming kan være både enkelt, vondt, fint, frustrerende, naturlig og umulig – på en og samme tid. Dermed havner mange i et spenn mellom forventning og realitet, der nederlagsfølelsen får gode vilkår.

Vi mennesker er psykosomatiske vesener; hode og kropp virker sammen. Å gå rundt og forvente at noe skal være vanskelig, kan faktisk bidra til at det blir vanskeligere.

For å bli litt personlig: min datter ble tatt med keisersnitt. Jeg var fra det øyeblikket jeg visste at hun skulle bli en del av familien vår, innstilt og overbevist om at jeg skulle fullamme henne både lenge og vel og var fast bestemt på at det ikke skulle være noe problem. Selv om jeg hadde hørt og sett og lest at det med amming, det er skikkelig vanskelig. Misforstå meg rett: Det kan det absolutt være, for mange. Jeg visste heller ikke at det "skulle være" vanskeligere for mødre som hadde tatt keisersnitt å "få til" ammingen. Kanskje hadde noen forsøkt å fortelle meg det, men jeg hørte ikke på det øret. Jeg var fast innstilt på at det kom til å ordne seg. Og det funket som bare det fra første timen.

Senere opplevde jeg at ansatte på barsel nærmest skapte problemer, og krisemaksimerte småting som at min helt sunne datter gikk ned litt mer i vekt enn skjemaet tilsa. Det måtte en sterk mammarøst og en erfaren jordmor (Takk, Elisabeth) til for å gi meg den roen jeg trengte. Jeg skjønner godt at yngre og mer påvirkelige mødre bukker under for presset og sier ja til morsmelkerstatning før kroppen i det hele tatt får sjansen.

Amming er noe mennesket har mestret i hundretusenvis av år. Hvorfor er det plutselig blitt noe fremmed? Dette er et menneskeskapt problem. Selskapsgiganter som Nestlé har i tiår overbevist mødre i land etter land om at amming er vanskelig eller skadelig, mens produktene deres er “bedre”. Resultatet er at noe fundamentalt naturlig blir framstilt som både farlig og uønsket. Det er hårreisende!

Nedstemthet og psykisk sårbarhet etter fødsel handler ikke bare om hormoner. Det handler om kultur, rammer og et system som sier «du skal klare dette» samtidig som man sendes hjem før man rekker å lande.

Vi lever i en tid som forventer vekst og effektivitet – også av nye mødre. Samtidig sykeliggjør vi det normale og skaper en usikkerhetskultur. Mens kroppen egentlig trenger noe helt annet.

«It takes a village to raise a child», heter det. Det gjelder også nye mødre.

Kanskje er det tid, raushet og varme hender som er fasiten. Ikke flere skjemaer, ikke mer veiing av sunne barn – men ro, støtte og tillit. Det må være legitimt å være akkurat der man er. At noe får være stabilt. At forventningene skrus ned, ikke opp. At vi snakker mer om rytme og mindre om prestasjon.

For det er grenser for hvor mye vi kan prestere – som samfunn, som familier og som nybakte mødre. Folk må få lov til å stoppe opp. Kanskje er det modigste vi kan gjøre å si:

«Nå er det nok!»