Vi ER bønda ifra nord

For mange av oss er verdensmesterskapet noe mer enn bare fotballkamper. Det er minner. Det er sommernetter foran fjernsynet. Det er lukten av nyslått gress, lyden av Øyvind Alsaker som mister stemmen, og følelsen av at hele verden plutselig følger med på det samme.

Derfor er det noe eget ved å kunne si det høyt igjen: Endelig er det fotball-VM.

For de yngste supporterne kommer verdensmesterskapet omtrent like ofte som skuddår. Men for oss som har rukket å samle noen tiår på baken, er VM nærmest et tidssystem.

Vi husker Mexico i 1986. Maradona som danset seg gjennom engelskmennene. De enorme sombreroene på tribunene. Tror jeg i hvert fall. Vi husker USA i 1994, da fotballen inntok et land som egentlig ikke brydde seg særlig om sporten. Vi husker Brolin, Romário, Roberto Baggio, og et Norge som møtte verdens mest destruktive fotballag da Jugoslavia sto på andre banehalvdel.

Det skulle vært lagt til en halvtime i den kampen, minst.

Siden den gang har mange mesterskap kommet og gått. Noen har vært fantastiske. Andre har vært glemt omtrent før konfettien traff gresset. Men følelsen når VM starter er den samme.

Plutselig spiller det ingen rolle om kampen går i Dallas, Toronto eller Mexico City. Vi finner fram tabeller, kalkulatorer og teorier. Vi begynner å regne på gruppeutfall allerede før første avspark. Vi blir eksperter på land vi knapt visste eksisterte dagen før.

Og i år er det endelig annerledes for oss nordmenn. For første gang siden jeg var 18 år går vi inn i et verdensmesterskap med en følelse av at Norge faktisk hører hjemme der.

Det har vært en generasjon lang ventetid. Ikke en setning som får meg til å føle meg veldig ung, men sann likevel.

Barn har blitt voksne. Voksne har blitt besteforeldre. Norske fotballsupportere har sett mesterskap etter mesterskap uten røde drakter på banen. Vi har trøstet oss med at «neste gang» blir vår tur.

For dette norske laget har noe ved seg som vi ikke har sett på mange år. Det er kvalitet der. Selvtillit. Spillere som er vant til å prestere på den største scenen. Spillere som ikke blir starstruck av å møte verdensstjerner fordi de spiller med dem til daglig. Tvert imot, nå er det flere av dem som blir det av oss.

Ståle Solbakken har gjennom mange år fått sin dose kritikk. Noen ganger fortjent, andre ganger mindre fortjent. Men få norske landslagstrenere har hatt en større oppgave enn ham. Han har stått i spennet mellom enorme forventninger og en nærmest historisk frykt for å mislykkes igjen.

Nå har han muligheten til å skrive seg inn i norsk fotballhistorie på en helt annen måte. Ikke som treneren som nesten fikk det til, men som treneren som faktisk gjorde det.

Om Norge går langt eller ryker tidlig, vet ingen. Det er tross alt derfor vi elsker fotball. Men akkurat nå spiller det egentlig ingen rolle.

Sommervaktene blir litt lettere. Søvnen litt dårligere. Kaffekoppene litt flere. Og diskusjonene rundt lunsjbordene litt høyere.

Akkurat slik det skal være. I kveld braker det løs. Irak skal få kjenne på hva bønda kan ro iland.