Tilbake til framtiden?

Nylig leste vi i riksmedia at melk fra kyr som har fått et metanhemmende tilsetningsstoff i fôret må tas ut av butikkhyllene fordi forbrukernes tillit er svekket. Samtidig er det blitt normalt at maten vi spiser blir produseres med kunstgjødsel, sprøytemidler og det som verre er, for å presse frem høyest mulig avkastning.

Det som i dag kalles «økologisk» eller «småskala», omtales ofte som sært, og et luksusvalg for spesielt interesserte. Historisk sett er det motsatt. Dette er slik det alltid har vært gjort. Det vi nå kaller økologisk landbruk, ligger nærmere den tradisjonelle måten å dyrke jorda på. Og slik ble det ble gjort i hundrevis, kanskje tusenvis av år.

Argumentet mot småskala og mer naturlig drift har også vært den samme i lang tid. En utbredt oppfatning er at denne måten å drive landbruk på aldri vil gi nok mat til alle som bor på jorda nå. Vi er for mange mennesker. Vi trenger stordrift og kunstige boostere for å sikre avlinger.

Bildet er nok mer sammensatt. Hva er det de sier om historien? Historien er skrevet av seierherrene. I dag er den historien som blir fortalt forfattet av dem som har noe å tjene på at vi fortsetter å tenke sånn. De som har mye, og som vil ha mer og som tjener på at effektiviseringen, rovdriften på jorda får holde fram. En annen sannhet er den som Blekkulf uttrykte, og kanskje fortsatt står for selv om han ikke er så synlig for tiden. Nemlig: bruk hodet - vi har bare en klode. Ekspansjon og vekst er ikke holdbart på sikt.

Det å forvalte jorda og drive bærekraftig, med både etikk og måtehold, er en gammel og evig aktuell samisk og urfolks-tankegang. Vi trenger urfolkene for å holde makta i ørene, veksten og utnyttelsen av jorda kan ikke vare evig. Men det var en liten digresjon.

På verdensbasis brukes det årlig enorme jordbruksarealer til å produsere fôr – særlig soya – for å fø opp husdyr. Når jorden brukes til dyrefôr fremfor direkte til menneskemat, taper vi energi og ressurser i hvert ledd. Kjøttproduksjon krever langt mer areal enn planteproduksjon for direkte konsum. Hvor mye vi produserer, må ses i forhold til hva vi produserer og til hvem.

Samtidig ser det ut til at vi har glemt grunnleggende kunnskap, det som tidligere var selvsagt. Langs kysten har eksempelvis tang og tare blitt brukt som gjødsel i generasjoner. Ikke fordi det var kult og hipt, men fordi det fungerte. Naturen ble sett som et kretsløp, ikke som en fabrikk.

Det er viktig å stille spørsmål ved retningen landbruket har hatt for lenge nå. Ikke minst fordi det til syvende og sist handler om hva slags mat barna våre får – eksempelvis i barnehagen. Der har de ofte bruk for å tenke økonomi og tilgjengelighet, før næringsinnhold, kunstig gjødsel eller tilsetningsstoffer. Ønsket om mat uten unødvendige(!) sprøytemidler og kjemiske tilsetninger handler ikke om å være sær, men om beredskap, jordens helse og grunnleggende tillit.

Andelen bønder i befolkningen stupt dramatisk de siste hundre årene. Da befolkningen var mindre, var også antallet bønder mindre. Andelen som produserte mat, var likevel langt høyere. Dersom flere igjen hadde matproduksjon som heltidsyrke, i mindre enheter og med større lokal forankring, kunne vi styrket både selvforsyning og beredskap. Om det er politisk vilje og plan bak, så er det faktisk mulig å tenke på dette som framtiden.

Småskala betyr ikke ineffektivitet, men spredt risiko, flere hender på jorda og lokal kunnskap. Verdiskapningen skjer der maten produseres.

I dag er det ofte de matnyttige yrkene – bønder, helsearbeidere, lærere – som presses hardest økonomisk, mens kapital kan flyttes raskt mellom børser og markeder. Matvarebørser og spekulasjon påvirker prisene på det mest grunnleggende vi har: maten vår.

Bovaer-debatten handler i bunn og grunn om tillit. Tillit til at maten er trygg. Tillit til at dyrene har det godt. Tillit til at endringene som innføres faktisk er nødvendige.

Vi kan bruke anledningen til både å spørre hvordan vi kan redusere metanutslippene mest effektivt, men også hvordan vi kan bygge et landbruk som i større grad er robust, naturlig og lokalt forankret.

I min familie har vi alltid sagt at kjøtt er som krydder å regne. Det skal ikke bære måltidet, men være det lille ekstra (viltkjøtt er en annen mer bærekraftig kategori).

Det som i dag fremstilles som alternativt og sært, for spesielt interesserte, kan i vise seg å være det eneste valget dersom vi skal sikre samfunnets bærekraft over tid.