Tall med konsevenser

Vi liker å snakke om norsk matberedskap. Om viktigheten av levende bygder. Om kulturlandskap som holdes åpne av beitedyr. Men alt dette blir tomme ord dersom vi ikke samtidig sørger for at bøndene faktisk kan drive.

Historien fra Lakshol i Sørfold er dessverre ikke unik. Morten Skoglund og Marita Larsos ønsker å satse. De ønsker å bygge ut gården, overta familietradisjonen og produsere mer mat. Det er akkurat slike bønder Norge trenger. Likevel brukes hverdagen deres på å lete etter kadavre, sette opp radioer i skogen, henge såpestykker i trær og håpe at neste angrep ikke kommer i natt.

Ingen ønsker et Norge uten rovdyr. Det er heller ikke det bøndene ber om. De ber om at de politiske bestandsmålene faktisk skal bety noe. Når Stortinget har vedtatt et mål på ti familiegrupper av gaupe i Nordland, mens det registreres femten, er det vanskelig å forstå hvorfor konsekvensene uteblir. Et bestandsmål som konsekvent overskrides uten at forvaltningen bringer bestanden tilbake på vedtatt nivå, mister sin verdi.

For Skoglund og Larsos handler dette om mer enn økonomi. Da de mistet rundt 40 lam i 2021, sto de på randen av å legge ned. De fant en midlertidig løsning med virtuelle gjerder og beiting nær gården, men de vet selv at det ikke er framtiden. Sauene hører hjemme på utmarksbeite. Det er der ressursene finnes, og det er slik norsk sauehold er bygget opp.

Samtidig blir konsekvensene større enn den enkelte gård. Når ett bruk etter et annet gir opp, gror landskapet igjen. Lokalkunnskap forsvinner. Muligheten til å produsere mat svekkes. Det er en utvikling som står i skarp kontrast til den politiske retorikken om økt selvforsyning og styrket beredskap.

Det er lett å be bøndene være tålmodige. Langt vanskeligere er det å være den som finner et nytt lam revet i hjel, eller å se regnestykket bli dårligere for hvert år. Ingen næring kan leve med en slik usikkerhet over tid.