Pride – In the name of love

Som mange av dere vil vite, er det en sang av det irske rockebandet U2. Den ble utgitt som singel i september 1984 og var på albumet «The unforgettable Fire». Sangen ble skrevet om borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King Jr. og ble en stor kommersiell suksess for U2. Den har opp igjennom årene vært en av bandets mest populære sanger, og endatil vært nevnt som en av de største populære rockelåtene gjennom tidene. Rolling Stone vurderte den som nummer 378 på sin liste over «The 500 greatest songs of all times i 2004.

I årene som fulgte har frontfiguren i U2, Bono, sagt at han egentlig ikke var fornøyd med sangen. Det var en masse meningsløse ord og uttrykk som bare var satt der for å passe inn med en melodi. Eller – som han så fint sa det selv: «Det er bare en haug med vokallyder som slår seg sammen mot en stor mann. Det er følelsesmessig veldig velformulert – hvis du ikke snakker engelsk».

Vent. Hva?? Trodde du jeg skulle skrive om noe annet? Bare fordi det er juni? Nei, det skulle tatt seg ut. For hvis jeg nå for alvor skulle skrive om Pride, så blir det jo bare bråk. Kommentarfeltene blir omgjort til skyttergraver, hjerte- og tommel-opp-emojiene må pent finne seg i å dele plassen med sinna-emojier, latterfjes og sikkert også oppkast-emojier.

Vi vet jo at det er det som skjer. Så hadde det ikke egentlig vært like lurt å bare… la det ligge? Sånn i husfredens – eller i alle fall facebookfredens navn? For jeg kjenner, sånn helt ærlig, på et visst ubehag ved å skrive om dette temaet. Ikke fordi jeg er allergisk mot at folk er uenig med meg, men fordi jeg har gjort det før og vet omtrent hva som kommer. Men – bare så det er skrevet helt tydelig: Det er helt i orden at du er uenig med meg. Det er helt i orden at vi har forskjellige meninger om ting – også Pride. Det er noe av det fine med samfunnet vårt. Vi har lov til å være uenige om nesten hva det skal være og så kan vi stort sett fungere fint side ved side likevel.

Men når jeg likevel velger å skrive om Pride, så gjør jeg det med tungt hjerte. Fordi jeg skulle ønske jeg ikke måtte. Jeg skulle ønske at det ikke var bruk for en måned hvor man markerte at man kan elske hvem man vil. Jeg skulle ønske at vi ikke trengte et flagg for det. Jeg skulle ønske at det bare var akseptert. Jeg skulle ønske at hvem jeg elsker ikke skal være gjenstand for debatt – og at det skulle gjelde alle. Når det blir sånn – da lover jeg at jeg skal slutte. Når det ikke finnes noen land hvor det ulovlig å være homofil, lesbisk, transperson eller skeiv på annen måte – da lover jeg å ikke gå i tog. Ok, kanskje en aldri så liten feiring, men det er alt.

For meg handler Pride om flere ting. Det ene er at jeg ønsker å markere at det er trygt å være den du er. Hvis noen ser regnbuearmbåndet jeg bærer på armen og føler seg litt tryggere, litt mer sett eller litt mer akseptert av det, ja da er det sannelig verdt det. Pride handler også om noe så grunnleggende som å stå opp mot urett. At mennesker her – eller andre steder i verden – blir forfulgt, trakassert eller plaget for hvem de er, det er rett og slett ikke akseptabelt. Da er det min rett, og kanskje også plikt, å si ifra. Men vi må si ifra med kjærlighet. Hvis vi virkelig mener at det er kjærligheten vi feirer, ja da skylder vi også å behandle våre meningsmotstandere med kjærlighet. «Oss mot dem»-tankegangen har vel ikke bare ført til fryd og gammen, hverken for den ene eller den andre. Det må jo sies å være ironisk at en måneds markering av kjærlighet fører til krangling, mistenkeliggjøring og at vi tillegger hverandre til dels grimme både holdninger og meninger. Må det ikke?

«For meg…» skriver jeg. Og det gjør jeg helt bevisst. For jeg tipper at de fleste som feirer eller markerer Pride gjør det med forskjellig utgangspunkt. Noe – og det viktigste – har vi felles, men vi er helt sikkert ikke enige om alt likevel. På samme måte som de aller fleste av oss er uenige med minst en ting Norge gjør eller står for, samtidig som vi går med det norske flagget høyt hevet fordi vi er stolte av det som samler oss. Jeg markerer Pride fordi jeg mener det trengs. Dessverre. Fordi kjærligheten er for viktig til å bli snevret inn. Fordi det fortsatt finnes mennesker som ikke blir akseptert for å være den de er.

Det finnes barn som puster lettere av regnbueflagget som vaier i vinden.

Det barnet kan være ditt eget.

Vi feirer kjærligheten i all sin prakt og sine vidunderlige former. Må vi det, da? Selvfølgelig må vi det!

Se deg rundt i verden. Ser du at problemet med verden er for mye kjærlighet? Tror ikke det. Ser du at problemet med verden er at menn elsker menn, at damer blir kjæreste med damer? Neppe. Blir verden et dårligere sted av at vi får lov til å elske? Nei!

Så pust med magen og hvis du ikke har noe bedre å gjøre, kan du jo høre litt på U2. Jeg hadde nesten glemt dem…