- Offentlig og privat verdiskapning

Debatten om forholdet mellom privat og offentlig sektor preges ofte av en forenklet fortelling: At det er privat sektor som "skaper verdiene", mens offentlig sektor "bruker pengene". Denne historien er misvisende og uheldig. Det reduserer økonomien til et nullsumspill, der vekst i én sektor automatisk betyr svekkelse av den andre. Virkeligheten er mer komplisert – og langt mer interessant.

Det er riktig at eksportinntekter fra privat sektor tilfører Norge friske midler fra utlandet. I et lite og åpent land som vårt er dette avgjørende. Vi kan ikke basere velferden vår på at vi kjøper og selger varer og tjenester til oss selv. Norge er i høy grad avhengig av at vi lykkes internasjonalt – enten det er gjennom energi, havbruk, teknologi eller maritime tjenester.

Men det er en for enkel slutning å kalle privat sektor for "motoren" i økonomien og offentlig sektor for en passiv støttemottaker. Offentlig sektor er en aktiv verdiskaper – ikke i den klassiske bedriftsøkonomiske forstand, men i bredere samfunnsøkonomisk betydning. Uten høy kvalitet i skole, helsevesen, rettssystem og infrastruktur, ville ikke privat sektor vært i stand til å levere slik den gjør. Da er det for dumt å late som om investeringene samfunnet gjør egentlig bare er bortkastede penger. Det er en grunn til at Verdensbanken hvert år kårer Norge til et av verdens beste land å drive næringsvirksomhet i.

Regelverksutvikling, rettssikkerhet, offentlig støtte til innovasjon og forskning – alt dette er fundamenter som mange private selskaper bygger sin suksess på. En gründerbedrift som lykkes med eksport har kanskje startet med støtte fra Innovasjon Norge, bygget på forskningsmiljøer ved offentlige universiteter, og rekruttert medarbeidere utdannet i fellesskolen og ivaretatt i det offentlige helsevesenet. Hvem "skaper verdiene" i et slikt system? Er det bare eieren som har investert i bedriften, eller er det vi alle sammen? Samspillet går ut på at eieren forventer avkastning i form av styringsrett og overskudd, mens samfunnet forventer avkastning i form av skatteinngang og arbeidsplasser. Noko for noko, som det heter.

Også i spørsmål om fremtidens arbeidsplasser bør vi tenke mer helhetlig. Når vi vet at vi vil trenge titusenvis av nye ansatte i helse og omsorg i takt med eldrebølgen, og at forsvaret må styrkes i møte med økt geopolitisk uro, vil en viss overføring av arbeidskraft fra privat til offentlig sektor kunne bli både nødvendig og ønskelig. Dette er ikke en svakhet, men en tilpasning til faktiske samfunnsbehov. Utfordringen er å finne en god måte å gjøre det på, ikke å privatisere med den hodeløse begrunnelsen at drift i offentlig regi er «bruk» av penger, mens f.eks. private omsorgstjenester er «verdiskaping».

Derfor er det mer presist – og mer konstruktivt – å forstå privat og offentlig sektor som et samvirkende kretsløp. Privat sektor er avhengig av rammer, kunnskap og menneskelige ressurser fra det offentlige. Offentlig sektor er avhengig av skatteinntekter, innovasjon og produktivitet fra det private. Verdiskaping er ikke noe én sektor gjør alene – det er et resultat av fellesskapets helhetlige innsats, og verken offentlig eller privat sektor kan klare seg alene.

Det vi trenger i et valgår er ikke flere motsetninger, men en moden samtale om balansen. Hvordan skaper vi et samfunn der vi både har et sterkt næringsliv og en robust velferdsstat? Hvordan sikrer vi at overgangen til en mer kunnskaps- og teknologidrevet økonomi skjer uten at mennesker faller utenfor? Og hvordan verdsetter vi det arbeidet som skjer i alle samfunnets sektorer – ikke bare der verdiene kan måles i kroner og øre?

I økonomiens økosystem finnes ingen overflødige deler. Vi bør slutte å tenke i enten–eller. Velferden vår bygges i fellesskap, i et samfunn for de mange, ikke for de få.

Christian Torset, 1.kandidat til Stortinget for SV