Kall meg gjerne en nostalgiker, men dette blir ikke siste gang...

Det er 1986 og familien er på besøk hos bekjente i Mosjøen. Datteren i huset har kassettspiller, og mens vi er der, er det Europes nye kassett "The Final Countdown" som gjelder.

På det tidspunktet hadde jeg fortsatt et intenst forhold til A-ha og deres utgivelse "Hunting High And Low" fra 1985. Det var plakater med det norske bandet som preget veggene på jenterommet mitt, men her kom altså disse langhåra rockerne fra nabolandet og vekket min interesse.

En av kompisene mine hadde ei søster som digget A-ha, mens han likte Europe, og jeg mener å huske at jeg fikk ham til å stjele en A-ha-plakat fra henne i bytte mot en Europe-plakat som jeg hadde fått i et musikk-blad. Dette er nok for lengst foreldet...

Etter hvert som interessen for Europe vokste, begynte kompisen min å like Bon Jovi. Det endte med at jeg fikk Europe-plakatene hans. Da hadde jeg for lengst lånt hans Europe-kassett for å kopiere den (dette var leeeenge før CD og Spotify).

På den tiden der var det utenkelig å dra på noe som helst slags konsert, så lenge den ikke foregikk på Fauske. Jeg aner ikke om Europe noen gang var i Salten på den tiden, men i en alder av rundt 10 år så hadde jeg neppe fått delta på det uansett. Idolene ble derfor bare noen man dagdrømte om.

I 1992 tok bandet en pause, og de ble ikke gjenforent før i 2003. Året etter fikk jeg se og høre dem på Rockefeller i Oslo sammen med søstra mi. En stor opplevelse for en gammel Europe-fan.

Nesten ti år senere skulle de til Rockefeller på nytt, og søstra mi og jeg hadde kjøpt billetter. Dessverre kom ikke bussen med bandutstyret seg over fjellet fra Vestlandet i tide, og konserten ble avlyst.

Da var det en stor trøst og veldig kult at de kom til lille Fauske i 2014. Gjett hvem som sto nesten helt framme ved scenekanten... Søstra mi og meg selvsagt.

Opp gjennom tiden har jeg hørt mye på musikken deres. Tydeligvis har interessen smittet over på neste generasjon, så noe riktig har man vel gjort.

Sommeren 2023 kjørte nemlig sønnen min og jeg til Piteå og konsert med Europe. Vi storkoste oss der, og etterpå hang vi litt rundt for å se om vi kunne møte på bandet. Hadde vi hatt litt mer tålmodighet, så hadde vi truffet dem da de gikk ut til to drosjer som sto og ventet, men noen måtte på do, og da ble det heller til at vi så dem passere i bilene.

Etter konsertopplevelsen med junior, var vi enige om at dette måtte gjentas - gjerne i lag med søstra mi. I år gikk dermed turen til Arvika i Värmland og en festival der bandet skulle spille.

Mens vi satt og hørte på et annet band som spilte tidligere på kvelden, oppdaget vi at vi satt rett ved back stage, bare atskilt av et gjerde dekket av stoff. Og hvem andre enn Europe befant seg på andre siden?! Da ble det høy puls i leiren!

Det er tydelig at neste generasjon er litt mer frampå enn meg, for han var tøff nok til å prøve å oppnå kontakt med dem - og fikk både tommel opp og rocketegn fra selveste vokalist Joey Tempest da han spurte om Joey ville låne skinnjakka hans.

Et par timer senere sto vi på fremste rad og nøt musikken. At det snart er 40 år siden de slo gjennom med "The Final Countdown", det skulle man ikke tro. Til neste år skal de markere det, og det jobbes visstnok også med en dokumentarfilm.

Kall meg gjerne nostalgisk, men jeg har ikke vært på min siste konsert med Europe. Det tror jeg ikke sønnen min eller søstra mi har heller.