Julen? Det blir med et stort savn etter en svart, logrende venn

Hun ble slapp forrige torsdag. Hadde oppkast fredag og innlagt på dyresykehus lørdag. Søndag ønsket vi Nilla «God tur» for siste gang. Hun døde i fangene våre. Akutt nyresvikt.

Dyrlegen mistenkte fra starten av Nilla hadde fått bakterie fra en av byens mange rotter. Leptospirose. Rottene er mange og blir raskt flere. De svinser, de svanser. De klorer etter maten og står tett i tett. Julemarkedet her nede avler flere rotter enn opplevelser, og kattene? Stort sett innekatter. Jeg visste ikke at hunder var spesielt utsatt for å bli smittet, og at de kan vaksiners. Da ville sprøyta Nilla fikk vært noe helt annet enn den som til slutt avsluttet livet hennes.

Når menneskets beste venn må gi slipp på livet setter de to typer sprøyter. Den første for at hunden skal sovne. Nilla fikk fire ganger så mye av miksturen som skulle gjøre henne bevisstløs som vanlig. Sa dyrlegen mens hun mumlet i munnbindet at hun aldri hadde sett en så utholdende hund. Det hjalp ikke på den bunnløse sorgen. Vi satt på gulvet sammen med henne, på isolat. Bakterien er smittsom fra rotte til hund, og fra hund til menneske. Iført vernedresser, sykepleierlue, munnbind og plasthansker rant tårene. Det vil si, hanskene tok jeg aldri på meg. Hvordan skulle vi kjenne hverandre for siste gang gjennom blå, innpåsliten plast? Munnbindet ble vått og måtte byttes. Flere ganger.

Da hjertet hennes sluttet å slå, nådde sorgens bølge stormgrensen. Orkanvarsel. Slanger og ledninger ble tatt ut. Den lange, sammenhengende lyden fra maskinen som bekreftet at hjertet hadde sluttet å slå, sitter enda igjen. Det var så jævlig trist. Trist som faen.

Det var litt over fem år siden Nilla kom til oss. Fra det vi ikke visste var nærmest en valpefabrikk under corona. Hun har skremt naboer og vært gatas skrekk i Misvær. Det vil hun aldri være igjen.

Nilla tilpasset seg modig livet som byhund i Oslo, og hun har vært med meg på jobb nesten hver eneste dag. Hun har vært kontormaskoten som fikk mye kos, pølsebiter og oppmerksomhet. De minnene fylles meg med en sorgfull takknemlighet. Apropos arbeid. Nilla hadde en selvutnevnt demonstrasjonsjobb i Oslo. Vi gikk gjennom slottsparken på tur til kontoret og det slo aldri feil. Hun var veldig tydelig da, Misværfrøkna. Hun dreit bokstavelig talt i monarkiet. Det får hun ikke gjort igjen, hverken under eller etter rettsaker.

Nilla slanket meg mange kilo og sørget for både frisk luft og opplevelser. I Misvær kjørte jeg bil til og med til Kopen. Under 100 meter på gummihjul, sommer som vinter. Nysgjerrige naboer lurte på om bilen min var ødelagt når de en sjelden gang så meg til fots. I Oslo har jeg og Nilla opplevd byen mange kilometer hver eneste dag. Parker, brostein, asfalt. Skog, vann og strender. Både med flo, og med fjære. De to som danner sorgens bølger. Enkelte dager har vi faktisk vandret over en mil. Rekorden vår ble 18.84 kilometer. Lørdag 25. oktober. Målet var to mil. Det målet vil vi aldri nå.

Bestevenn. Familiemedlem. Sofakos. Logrende hale og lange turer. Favorittbein, skitne labber, ustanselig bjeffing og små boff. Nysgjerrige turer og hundemøter. Hundebæsj i fargerike plastposer. Julen vil ikke ha noe av den sorten. Vi mangler en svart.

Jeg håper nissene på Løvebakken synger tredje, og siste vers av julens livreddende slager.

«Da løper alle rottene så bange

ja, så bange, ja, så bange

og de svinser, og de svanser noen gange

og i en, to, tre så er de vekk, vekk, vekk.»

Linda Bingo Sandåker er oppvokst i en bedrift som Nikita-gründerens eldste datter. Hennes mor var bare 15 år da Linda kom til, og omtaler henne som «bingo på første forsøk», et navn hun like godt har tatt som mellomnavn.