Hva tjener vi på turisme?

Som fast pendler er jeg en fast del av morgentrafikken mellom Bodø og Fauske. Hver dag kjører jeg av gårde for å komme meg på jobb, og på denne faste ferden gjenkjenner jeg ofte bilene rundt meg. Man ser den samme blå Mustangen hver morgen, den samme Volvo-stasjonsvognen, og man vet at de også er på sin faste ferd. Men så snart snøen forsvinner endrer trafikkbildet seg betraktelig.

Når vinteren slipper taket, står det ikke lenger bare en stor N på skiltene til medtrafikantene. Brått har en tysk bobil med D sneket seg inn i rekken, og det setter både trafikken og tålmodigheten på prøve.

Hvert eneste år invaderes Norge av tyskere og andre europeiske turister. Til tross for at jeg kaller det en invasjon, vil jeg understreke at jeg overhodet ikke er imot turisme som konsept. Men turistene på veiene våre gjør noe med kjørekulturen om sommeren.

Jeg observerer farlige forbikjøringer fra desperate nordmenn som vil forbi bobiler som ligger 10–20 kilometer i timen under fartsgrensen. Samtidig har vi motorsykkelturister fra kontinentet som nekter å tilpasse seg fartsgrensen og kaster seg ut i risikable situasjoner.

Kjørekulturen og veinormene i Europa er varierte. Dette blir smertefullt åpenbart når vi møtes på smale, ujevne og lite vedlikeholdte veier her i Salten. Problemet er egentlig ikke turistene i seg selv, men at trafikkbildet slutter å oppføre seg slik vi forventer.

Når forventning krasjer med realitet, sprekker det lett for enkelte. Man forventer at medtrafikanter vet hvor de skal, at de blinker i rundkjøringer, at de holder en jevn og rimelig fart, og at bilene er i teknisk god stand. Når dette ikke skjer på trange veier med mange tunneler, koker det over for mange.

Jeg føler jeg bør poengtere at jeg ikke tror turistene ene og alene er ansvarlige for økte ulykkestall på veiene om sommeren, men de er definitivt en faktor. En annen faktor er jo at veiene er bare, slik at det går an å kjøre litt fortere med tilsynelatende lavere risiko, kombinert med den ekstra energien man får fra det sårt trengte D-vitaminet.

Men er det egentlig verdens undergang?

Ser vi til Tromsø, der turistene i større grad kommer med fly og båt, har de helt andre utfordringer enn oss her i Salten. Boligmarkedet der er et brennhett tema. Lokale med ekstra kjøpekraft kjøper opp boliger for å leie ut på Airbnb og tjene raske penger. Skal du som lokalbesøkende se Ishavskatedralen, må du stå bakerst i en endeløs kø av turister som vil ta selfier.

Forsøpling, galopperende boligpriser, økt trafikkrisiko og et enormt press på infrastrukturen. Hvilke reelle goder har vi egentlig av turismen?

I andre europeiske land med stor turisme, som Spania, ser vi en voksende misnøye. De opplever nøyaktig det samme som oss: Lokale prises ut av boligmarkedet, og spanske borgere må stå i kø for å oppleve sine egne kulturelle tilbud.

Det eneste argumentet man møtes med når man kritiserer turismen, er at «vi som nasjon tjener gode penger på den». Men hvor mye tjener vi egentlig?

Sitter vi igjen på plussiden av regnestykket når vi regner inn økte ulykkestall, slitasje på veiene og et overopphetet boligmarked styrt av utleiespekulanter?

Jeg er av den oppfatning at vi til slutt ikke sitter igjen med spesielt mye. Det er jo kult at landet vårt er så vakkert at folk flokker hit fra resten av verden, men hovedfokuset burde være å sørge for at lokalbefolkningen er tjent med turismen.