Hjemme

«Nordlending med talefeil». Det er en omtale jeg lever veldig godt med. I alle fall så lenge jeg blir omtalt som nordlending. At jeg ikke – i alle fall ikke alltid – snakker som en, avstedkommer til stadighet spørsmål.

Og jeg er i den situasjonen at spørsmålet «Men kor kommer du egentlig fra?» avstedkommer to ting. Det første er et sukk fra meg selv og det andre er en lang avhandling. For jeg har i grunnen flyttet en del i livet mitt. Såpass mye, faktisk, at jeg ikke helt går rundt og husker hvor mange steder jeg har bodd. Men – siden du som leser dette har a) god tid eller b) muligheten til å hoppe over neste avsnitt, så skal vi ta en kjapp gjennomgang.

Hvor er du fra egentlig? Jo – nå skal du høre: Jeg er født i Narvik og bodde der i 5 år (2 forskjellige steder), så Uvdal i 8 år, Bodø i 5 år (to steder), Hønefoss 1 år, Oslo 2 år (4 steder), Bodø 2 år, Borová u Policky 1 år, Båtsfjord 1 år, Berlevåg 1 år, Alta 3 år (to steder), Berlevåg 4 år, Ørnes 1 år, Tromsø 1 år, Nordkjosbotn 5 år (to steder) og Fauske de siste 15 årene. Så vidt jeg kan telle er det 14 forskjellige steder og noe sånt som 21 forskjellige adresser. Og for å gjøre rotløsheten komplett, er begge foreldrene mine fra Hamarøy, og der har jeg aldri bodd.

Det har sine sider. Sånn rent bortsett fra avhandlingen jeg kan holde hver gang spørsmålet kommer, så tror jeg det gjør noe med en å flytte såpass mye. Noen ting får jeg, og noen ting går jeg glipp av. Det jeg tror jeg først og fremst har fått, er en ganske grei evne til å tilpasse meg nye steder. Løse teltplugger er bra – i alle fall når man skal flytte. Det jeg derimot har gått glipp av, er røtter. Det nærmeste jeg kommer, er nok – som jeg nevnte – mine foreldres opphav på Hamarøy. Selv om jeg aldri har bodd der, har jeg vært der så mye at jeg på et eller annet vis hører litt til der. Det andre jeg har gått glipp av – og det er kanskje det jeg har savnet mest i voksen alder – er barndomsvenner. Man kan prøve så godt man kan å holde kontakt med barndomsvenner, men når man har flyttet såpass mye og aldri bodd særlig lenge på et sted, så er det vanskelig. Facebook har naturligvis gjort det lettere å holde kontakt med de jeg gikk på barneskolen med, men barndomsvenner er en ukjent størrelse for meg.

Dette er en av grunnene, kanskje til og med den viktigste, til at vi, etter all sannsynlighet, blir boende på Fauske ganske lenge. Jeg ønsker at mine barn skal ha røtter. Når noen spør hvor de er fra, så er de ikke i tvil. De er fra Fauske. Punktum. Og så har de venner som de har hatt fra dag én på skolen eller til og med fra barnehagen. Barndomsvenner som vet hvem og hva de snakker om når de mimrer om skoletida. Venner som har lekt på de samme lekeplassene, klatret i de samme trærne og… hva vet jeg… snakket om de samme jentene.

Men hvis vi skal gå tilbake til mitt favorittema – nemlig meg selv. Hvor er egentlig hjemme da? Når jeg har flyttet så mye, hvor er jeg når jeg virkelig er hjemme? Jeg tror det var i vår at denne tanken begynte å surre oppe i hodet mitt. Er jeg hjemme på Fauske? Og denne artikkelen har jeg gått og pønsket på i løpet av sommeren. Hjemme…

Så da var planen at dette skulle være min bekjennelse av at Fauske er hjemme. I alle fall så hjemme som noe kan være for en rotløs ungd… eh.. mann.

Men så, rett før jeg fikk skrevet dette, så var jeg på turne i Finnmark sammen med et par musikervenner. Og når vi da kom til Berlevåg, så kjente jeg at troen min vaklet. For det er noen steder som bare setter seg i hjertet sterkere enn andre. Berlevåg er ikke det stedet jeg har bodd lengst. Det er heller ikke det stedet hvor de mest skjellsettende opplevelsene har funnet sted. Men likevel… Berlevåg, altså. Naturen, menneskene, hundre tusen måser, lukta av fisk, mangelen på trær. Det var som å komme hjem. Jeg møtte gamle venner som var blitt eldre og elever jeg hadde på skolen som var blitt voksne. Jeg så alle de stedene jeg er så glad i og kjente en ro i sjela som jeg kanskje ikke finner andre steder.

Men likevel – det var bare som å komme hjem. Det var ikke å komme hjem. For det gjorde jeg noen dager senere da jeg kom til Fauske. For dette er hjemme. Dette er stedet jeg hører til, og jeg må bare si – jeg kunne vært mye mer uheldig med valg av sted.

Hvorfor? Det er ikke fordi huset vi bor i er så flott. Det er ikke fordi naturen er noe man ikke kan finne andre steder. Heller ikke fordi Salten er et område hvor alt er på stell på så veldig mange måter. Så da er det bare en konklusjon. Det er folk. Etter 15 år på Fauske har jeg blitt kjent med – og ikke minst glad i – så mange mennesker at dette er hjemme. Det finnes folk her som jeg ikke kunne tenke meg å være uten. Som en god venn av meg sa til meg for noen måneder siden: «Arnt, det e det samme ka du gjør, om du e prest eller ka som helst – så lenge du e det her!» Jeg har fantastiske naboer, verdens beste jobb, et nettverk av mennesker jeg vet bryr seg. Kort sagt – jeg hører til.

Sånne mennesker gjør meg både glad og stolt over å si at jeg er hjemme.