Har staten rett til å sette et budsjett på livene våre?

Du tenker kanskje at du er heldig som bor i ett av verdens rikeste land, men er alt egentlig så bra? Enn hvis du blir syk? I Norge har vi et fantastisk helsevesen, vi har kommet langt innenfor forskning, og har dermed noen av de beste medisinene og behandlingene i verden. Du føler deg kanskje trygg på at hvis du blir syk, så får du den beste behandlingen som er på markedet. Men hva tenker du hvis jeg sier at du ikke får den rette behandlingen som kan gjøre deg frisk? 

Staten har sagt "Nei, den er for dyr". Dette opplever hundrevis av kreftpasienter årlig.

Jeg mener dette er en skam. Norges oljefond går med flere hundre milliarder i overskudd hvert år. I tillegg betaler vi inn minst 1/3 av lønna vår til skatt. Da syns jeg at det er uakseptabelt at så mange ikke får behandling i Norge, og da må reise til utlandet flere ganger i året for å få den. 

Som oftest er det ikke det at Norge ikke har den rette medisinen. Det er det at de ikke vil gi den, fordi de mener den koster for mye. Pasienter som da velger å ta behandlingen i utlandet, må betale alt selv.

Vi bruker store summer hvert år for å forske på kreft. Gjennom flere år med forskning har vi klart å utvikle ekstremt mange gode behandlinger, men det nytter jo ikke når de som trenger den ikke får den. Det er frustrerende å se at så mange hjelpeløse sjeler må lide, for uten behandling, så er de dødsdømt. 

Det må være helt forferdelig for de som er syk å vite at de kunne blitt frisk, men de maktene vi egentlig skal stole på har satt ned foten. De har bestemt at livet ditt veier ikke opp for de kostnadene som skal til for å få deg frisk.

Det er som om de har satt budsjett på livene våre. Du får hjelp helt til budsjettet de har satt opp på deg er oversteget, etter det er du forlatt på egenhånd. Vi har jo noe som heter pasient- og brukerrettighetsloven. Dette er en norsk rettighetslov som bl.a. sier at vi har rett til nødvendig helsehjelp, men virker som vi mister denne retten vis prislappen blir for høy.

Har jo nevnt at det ikke kan være lett for den som er syk å vite at deres mulighet for å bli frisk kanskje ikke er en mulighet lengre, men det er nok minst like vanskelig å være pårørende i en slik situasjon. Det å se noen man er glad i ikke ha det bra er ingen god følelse. Det å se noen man er glad i lide, og vite at det er absolutt ingenting du kan gjøre for å hjelpe må jo da være helt grusomt. Du vet det fins en kur, men du får ikke tak i den med mindre du er villig til å betale flere millioner fra egen lomme.

Det er jo heller ingen garanti for at man blir frist fra kreft selv om man får behandling, men da er i hvert fall muligheten der. Jeg syns at når vi lever i et så rikt land, så burde man son innbygger bli behandlet med slik respekt at man får hjelp når man trenger det som mest. 

Vi står opp tidlig hver dag for å dra på jobb. Vi sliter oss ut for å tjene dette landet. Uten oss hadde ikke Norge gått rundt. Da syns jeg det minste de kan gjøre er å hjelpe de som trenger det, selv om det betyr at de da må ofre litt for oss. Såpass mener jeg at vi fortjener.