- «Guttas drøm» koster, men er politikerne villig til å betale?

Denne uka falt dommen i «Guttas drøm»-saken. 

En mann er dømt til tre år og tre måneders fengsel og nær seks millioner kroner i erstatning for å ha delt og solgt krenkende og seksualiserte bilder - også av mindreårige jenter.

Forsvareren vurderer å anke. Politiet håper på en avskrekkende effekt.

Men dommen bør gjøre mer enn å avskrekke. Den bør vekke oss som samfunn.

Omfanget er nesten umulig å fatte.

Over hundre kvinner fikk sine mest intime øyeblikk samlet, systematisert og solgt som varer. Filene var sortert etter alder og bosted. Ansiktene var synlige. Ingen hadde samtykket. Og flere av jentene var under 18 år.

Det er kvalmt. Det er brutalt, og unnskyld ordvalget … helt jævlig. 

Og det stopper ikke fordi rettssaken er over.

For disse jentene forsvinner ikke bildene når dommen leses opp. De forsvinner ikke fordi en erstatningssum fastsettes. Internett glemmer ikke. Frykten for at materialet skal dukke opp igjen kan vare livet ut, og penger er ikke plaster på et sår som stadig kan rives opp igjen.

Tre år i fengsel kan diskuteres. Kanskje er det for lite. Men strengere straffer alene løser ikke problemet.

For dette handler ikke bare om én mann. Det handler om en digital virkelighet der avstanden mellom handling og konsekvens oppleves enorm. Et tastetrykk. Et videresendt bilde. En Vipps-overføring. Så lite skal faktisk til for å knuse et menneskes trygghet.

Og fortsatt omtales det som «bare bilder». Det er ikke bare bilder. Det er makt. Kontroll. Et overgrep i digital form. Når over hundre kvinner står som fornærmede i én og samme sak, kan vi ikke lenger kalle det enkelttilfeller. Dette er digital vold - og jeg mener at vi som samfunn har vært for trege til å ta dette på alvor.

Altfor mange tror fremdeles at internett er et sted der man kan skade andre anonymt, uten reelle konsekvenser. Og altfor ofte får de rett.

For sannheten er at politiet kjemper i motbakke.

Teknologien utvikler seg raskere enn ressursene. Lukkede plattformer, krypterte rom og internasjonale servere gjør etterforskning både tidkrevende og kompleks. Slike saker krever digital spisskompetanse, tid og kapasitet. Og det koster penger.

Hvis vi mener alvor med å beskytte barn og unge mot digitale overgrep, kan vi ikke samtidig akseptere at politiet mangler folk, verktøy og tid til å følge opp tips, spore nettverk og stanse spredning før den eskalerer.

Avskrekking virker bare når risikoen for å bli tatt er reell.

Derfor holder det ikke å reagere først når skaden er skjedd. Vi må investere i forebygging, i digital etterforskning og i en politistyrke som faktisk har ressurser til å være til stede der overgrepene skjer - ofte på nett.

Å fordømme gjerningspersonen er nødvendig. Men det er ikke tilstrekkelig.

Hvis vi virkelig mener at dette er forkastelig, må vi gjøre mer enn å riste på hodet når dommen faller. 

Vi må sørge for at neste «Guttas drøm» stoppes før over hundre liv til rammes.

Det krever holdningsendring. Og det krever politisk vilje - også i statsbudsjettet. 

Nå er det på tide vi som samfunn, og ikke minst de som styrer pengesekken - våkner for alvor.