Fortjener vi mer å dø her enn i Troms?

Debatten om hvor PCI-tilbudet i Nord-Norge skal ligge, har blitt teknisk, tung og faglig. Men i bunn handler den om noe langt mer grunnleggende. Det kan ikke sminkes, for det handler om hvem som får leve og hvem som får langt dårligere odds utdelt.

I dag finnes det et PCI-tilbud i Bodø. Det er ikke et teoretisk prosjekt. Det er et tilbud som allerede har reddet liv og mange av dem.

Historiene florerer om pasienter som bare lever i dag fordi de fikk behandling innenfor åpningstiden i Bodø. Pasienter som med stor sannsynlighet enten ville vært døde eller fått langt større hjerteskade dersom de måtte fraktes videre til Tromsø. Likevel er tilbudet ikke døgnåpent. Det er her det virkelig skurrer.

For hva er egentlig argumentet for at et slikt tilbud ikke skal være tilgjengelig hele døgnet i Nordland? At det er for dyrt? At fagmiljøet blir for lite? At spesialiseringen «egentlig» hører hjemme i Tromsø? Alle disse argumentene blekner når de holdes opp mot realiteten: tid er lik levende hjertemuskel.

Per i dag holdes PCI-tilbudet i Bodø åpent uten større personalutfordringer. Det viser at det lar seg gjøre. Det viser at fagmiljøet finnes. Det viser at dette ikke er et luftslott, men et fungerende tilbud som kan bygges videre på.

Det kan ikke være slik at nordlendinger deles inn i kardiologiske A- og B-pasienter. At sjansen for å overleve et infarkt avhenger av postnummer, åpningstid eller værforhold. At noen må akseptere lengre responstid og større skade, fordi helsetjenesten har bestemt seg for at «én spesialisering er nok» i hele Nord-Norge.

Når man i tillegg ser det som kun kan beskrives som en ren kampanjejournalistikk fra landsdelsmediene både i Bodø og i Tromsø, mister det åpenbare ståstedet utefra fotfeste. Uansett har de i sør et bedre argument enn de i nord. Denne debatten tar ikke livet av folk i Troms. Men den kan gjøre det i Nordland.

Da er spørsmålet ikke om Bodø bør ha et døgnåpent PCI-tilbud. Spørsmålet er hvorfor man i det hele tatt vurderer noe annet.