Forsoning krever en innsats - fra alle

Denne uka er det nok en gang klart for feiringen av samenes nasjonaldag er en feiring. Av språk, kultur, historie og identitet.

Men den er også en påminnelse om at vi som bor i dette landet, samisk eller ikke, fortsatt har en jobb å gjøre. For vi lever i et land der to samfunn i altfor lang tid har levd delvis parallelt med hverandre. Med en med ulik erfaring av hva staten har vært, og ulik opplevelse av å bli sett, hørt og respektert.

Det sies at det er forsoning som må til. Men det er bare et ord. Det betyr ikke at alle skal være enige om alt. Det betyr ikke at konflikter forsvinner. Men det betyr at vi erkjenner historien, lytter til hverandre og tar ansvar for å bygge en felles framtid der samiske og norske liv ikke bare eksisterer side om side, men faktisk hører sammen.

For faktum er, uansett hvordan man vil se på det, vi må faktisk leve sammen i Norge. Det må være rom for å leve sine liv, uansett hvilken opprinnelse man har.

Mange nordmenn vet fortsatt for lite om fornorskingen, om tapte språk, skam og brudd i familier, og om hvordan det samiske har blitt skjøvet til side. Forsoning kan ikke bygges på halve sannheter, eller på tanken om at “det der var før”.

Men på samme måte kommer man ingen vei med å forlange en unnskyldning fra de som ikke har gjort noe galt. Det fører ikke til forsoning. Ikke til en løsning, bare til hardere fronter som ikke kommer til å bli brutt ned.

Majoritetssamfunnet har ansvaret, fordi makta i generasjoner lå der. Det er staten som må reparere, legge til rette og sikre reell likeverdighet. Og den reperasjonen må tas imot.

Det handler om språkrettigheter, om undervisning, om kulturarenaer, om synlighet og respekt. Det handler om at samiske barn skal kunne vokse opp med trygghet i hvem de er, uten å føle at de må forklare seg eller forsvare seg.