KADAVER. Sauen var sjanseløs mot bjørnen som tok den.

Leder: 

Ett sted må grensa gå

Det er helt åpenbart at tapstallene og lidelsen som dyr må igjennom med en bjørn som har fått smaken på noe annet enn bær, har en smertegrense.

Publisert

Det er få saker som skaper sterkere følelser enn rovdyr. Det er også få saker som er vanskeligere å diskutere uten at frontene låser seg.

Derfor er det viktig å holde fast ved to tanker samtidig: Bjørnen har en naturlig plass i norsk natur, og de som lever av å produsere mat, må kunne gjøre det uten å frykte store tap år etter år.

I Saltdal er situasjonen blitt alvorlig. To sauer er nå stadfestet drept av bjørn, flere kadaver er funnet, og mellom 5.000 og 6.000 sauer beiter i området der bjørnen oppholder seg. Samtidig har Statsforvalteren avslått søknaden om fellingstillatelse.

Det er et vedtak som vil provosere mange. Ikke minst de sauebøndene som nå går nærmest kontinuerlig på skift i fjellet for å følge med dyrene sine. For dem handler dette ikke først og fremst om politikk. Det handler om dyrevelferd, økonomi og et levebrød.

Samtidig må vi erkjenne at terskelen for å gi fellingstillatelse med rette er høy. Bjørnen er en fredet art, og Norge har et ansvar for å ta vare på de store rovdyrene. Dersom felling skulle være første løsning hver gang et rovdyr gjorde skade, ville forvaltningen raskt miste sin legitimitet.

Men det betyr heller ikke at bøndene skal stå alene.

Når et rovdyr først har begynt å ta husdyr, må myndighetene reagere raskt. Det kan være gjennom økt tilsyn, ekstra ressurser, flytting av dyr eller – dersom vilkårene er oppfylt – skadefelling.

Ingen som ikke jobber med dette, enten som direkte involvert som bøndene er, eller som forvaltningsorgan som Statsforvalteren i Nordland er i denne saken, kan hevde å ha det rette svaret.

Men det er helt åpenbart at tapstallene og lidelsen som dyr må igjennom med en bjørn som har fått smaken på noe annet enn bær, har en smertegrense.

Powered by Labrador CMS