Et kvarter i livet - hva er vel det?

Hva er vel et kvarter i et liv? Hvor mye, eller hvor lite kan du bruke et kvarter til? Redaktøren i Saltenposten utfordret meg en dag på et kvarter. Det vil si, han ga meg tre. Så! Hva kan jeg skrive på tre kvarter som vil gi mening, som vil (kunne) være underholdende og som vil være verdt å lese? Hvor er tankene mine akkurat nå?

Akkurat nå er datteren min, India på skolen og har presentasjon av en bok hun har lest og tolket.

Hun hadde børstet støv i en gammel bokhylle hjemme i Misvær og fattet interesse tittelen «Det er vi som er her nå». En bok med livsfilosofien til forfatteren Jostein Gaarder. Jeg leste en bok av han som ungdom som satte spor i meg, og gledet meg til å se hvilke spor denne ville sette i henne. Hun fortalte at boken er skrevet som brev til hans barnebarn, hvor han deler sine tanker om det som var og det som er. Og ikke minst hans redsler og håp for tiden som kommer.

Jeg har hatt gleden av å se hvor inspirert hun er blitt gjennom lesingen av den, og det sådde en bokspire i meg. Hva vil jeg skrive, til mine barnebarn. Hva vil jeg at fremtidige generasjoner skal få ta del av fra min verden, min tid på jorden? Det er ikke bra å besøke erkjennelsen så ofte, men en dag vil jeg ikke være her, og hva kan jeg samle mellom to tynne permer som vil gi mening, som vil være underholdende og verdt å lese? Det slår meg at det er bedre å skrive sin egen historie, med sin egen virkelighet enn å la det være opp til andre å definere hva et liv er. Hva vil du skrive?

Virkeligheten er jo subjektiv, vi har hver vår. Jeg har min. Du har din. Det er både fascinerende og skremmende å tenke på at det finnes like mange virkeligheter som det finnes mennesker på jorda. Noen av oss er mer trent på å forstå andres, enten fordi vi må, eller fordi vi vil. Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til virkeligheten. Det kommer jeg definitivt til å måtte ha med i boken til barnebarna! 

Jeg tror jeg for alvor kjente på at jeg måtte skape min egen virkelighet som ungdom. Jeg skrev et dikt som Nordlandsposten tok inn i en ledig spalte som jeg må gi videre. Til barnebarna. Og til deg. 

Jeg kalte diktet noe så altomfattende som «Verden»:

Den virkelige verden er virkelig virkelig.

Mitt liv føles ofte uvirkelig.

En fremtid med «livet» som følgesvenn.

Jeg undres hvor mye smerte jeg vil føle.

Jeg undres hvor mye hat jeg må tåle.

Jeg undres hva livet vil ta og vil gi.

Er døden det som skal til for å bli fri?

Livets lykke er ofte kort.

En serie episoder i riktig sendetid.

Men en ting er sikkert, 

Jeg vil lege mitt liv uavbrutt,

for livet er langt,

Lykken er kort

Og salig er den som

tør gi den bort. 

Den voksne leseren ser at jeg som 15-åring valgte å avslutte diktet med noen andres ord. Refrenget til Kim Larsens hitlåt som kom som plaster på livet i ungdommen. Ungdomstiden kan være vanskelig. Det vil jeg også skrive til mine barnebarn. Om det som var, det som er – og håp og redsler for fremtiden. For det er vi som er her nå. Et kvarter av gangen.

Ukas spaltist er oppvokst i en bedrift som Nikitagründerens eldste datter. Hennes mor var bare 15 år da Linda kom til, og omtaler henne som «bingo på første forsøk», et navn hun likegodt har tatt som mellomnavn. Linda bodde i hjembygda Misvær gjennom sine to barns oppvekst, og var en sterk drivkraft til utvikling i kommunedelen.