Det hoper seg opp

Vi er to personer og bor på 200 kvadratmeter. Dansegolv i hvert eneste rom, tror du? Å nei da. Det er, bokstavelig talt, fullt hus. Fulle skap, fulle skuffer.

Jeg er gift med Ordensmannen. Han har null samlertrang, og kvitter seg med ting som ikke er åpenbart nyttige. Så, fullt hus er min «fortjeneste».

Det er ikke det at jeg aldri rydder. Det er bare det at jeg:

1) blir følelsesmessig knyttet til tingene

2) ærlig og oppriktig tror at ting skal bli brukt

3) ikke passer på å sjalte ut gammelt når nytt kommer inn.

For noen år siden blogget jeg dag for dag mens jeg ryddet meg gjennom hele huset. Jeg trodde faktisk jeg ryddet én gang for alle. Ikke lov å le! Noen av resultatene ble riktignok varige, men mest av alt har jeg fylt opp.

Orden og system er som styrke og kondisjon. Ferskvare. Slapper du av på innsatsen, siger forfallet på før du vet ordet av det. Bruktbutikk er en av mine svakheter. Jeg elsker å gå på skattejakt. Men (tips til artsfrender der ute): Jeg faller sjeldnere for fristelsen etter at jeg adopterte følgende råd fra en svensk instagrammer med bruktkupp tytende ut av skapene: «Jeg trenger ikke eie det selv om det er fint».

Så nå observeres jeg ofte ruslende rundt i bruktbutikken med en gild ting i hånden, som jeg setter pent fra meg før jeg går ut igjen. Jeg trenger ikke eie den.

Rett etter påske bestemte vi oss for å pusse opp gjesterommet. Naturligvis prøvde jeg meg med et «vi trenger ikke tømme rommet, vi kan vel bare stable tingene midt i rommet mens vi maler og tapetserer?» Ordensmannen nektet. Rommet måtte tømmes.

Litt av hvert dukket opp: Mer enn 20 kilo (!) garn. Gaver på vent, som jeg for lengst har glemt at jeg har kjøpt, og som tiden dessuten har løpt fra. Siste rest av småting fra da vi tømte barndomsheimen. Utstyr til hobbyprosjekter jeg helt sikkert skal i gang med… Bøker til bruktbutikk. Generelle stabler med ting på vei til sin faste plass.

Jeg gikk hardt til verks. Det er alltid lettere å kvitte seg med ting hvis andre kan få nytte av det, så jeg fylte raskt opp bilen med «bra skit» som gikk til bruktbutikk. Det var like greit jeg ble tvunget til å gå gjennom ab-so-lutt alt. Nå vet jeg hva jeg har (i ett av husets rom). Og gjesterommet ble så fint! Så luftig og lekkert.

Jeg vil ha det like fint overalt. Det ligger en stor jobb foran meg. Jeg har snappet opp ett råd til, som jeg syns hjelper i rydding. Hvis jeg står overfor gjenstander som verken er i bruk eller står framme til pynt, stiller jeg meg spørsmålet: Ville jeg kjøpt dette om igjen, hvis jeg så det på butikken i dag? Er svaret nei, gir jeg det videre.

Garnet blir en historie for seg. Jeg har lagt min elsk på å strikke babyvotter. Et overkommelig prosjekt som faktisk blir ferdig. Hvert vottepar drar av gårde med 20 gram garn. You do the math, som det heter på nynorsk.

Jeg må finne et godt formål å donere garn til!  

Hanne Løkås Veigård (60) fra Valnesfjord er bygdepatriot, hobbyskribent, rykk-og-napp-blogger og entusiastisk småbarnsmormor. I teorien flittig med håndarbeid. Likegyldig til cirka ingenting.