Dagen da Dovre frivillig faller 

Da eidsvollsmennene i 1814 sverget på å stå «enige og tro inntil Dovre faller», tenkte de neppe på vaffelrøre, oppkjørte skiløyper eller kassererverv i det lokale musikkorpset. Likevel er det nettopp her, i gymsaler, klubbhus og grendehus, at grunnfjellet i det norske demokratiet ligger. Og jeg er redd for at dette fjellet slår sprekker.

Frivillighet og dugnadsånd er en av grunnpilarene i landet vårt. Det er et fundament som store deler av det som gjør Norge til Norge er bygget på. Det er de oppkjørte skiløypene til barneskirennet. Det er varme vaffelkaker, seniorkafé og fjellmarsj. Det er musikkfestival med profesjonelle og bygderevy med amatører. Det er både de store og små øyeblikkene som fyller hverdagen vår med opplevelser, livsglede og tilhørighet.  

Norge har aldri vært rikere på papiret, men vi står i fare for å bli dramatisk mye fattigere i virkeligheten. For selv med et oljefond som fremstår som en virkelighetens Sareptas krukke kan ikke penger erstatte det frivilligheten gir i ulønnet omsorg og frivillig fellesskap.

Listen med påståtte trusler mot landet vårt er lang, og du får svaret etter hvem du spør. Noen mener innvandring, andre mener påvirkningen av ekstern innflytelse (uansett om lupen er rettet mot USA, Russland eller japansk anime). Enig eller uenig, sant eller ikke. Det som jeg vil påstå som et uomtvistelig faktum er at, deler av fasiten, ligger nærmere speilet enn hva mange liker å tro. 

Som Totalberedskapskommisjonen slo tydelig fast i sin rapport («Nå er det alvor», NOU 2023: 17), er frivillige organisasjoner som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Redningsselskapet en helt avgjørende bærebjelke i norsk krisehåndtering. Dette handler da om langt mer enn bare fritidsaktiviteter og arrangementer. Det handler også om min og din trygghet. 

Tallene tegner et bilde vi bør ta på største alvor. Ifølge Frivillighetsbarometeret gjør riktignok 63 prosent av oss en eller annen form for frivillig innsats i løpet av et år, men kun 27 prosent bidrar fast hver måned.

Om man tenker på det massive frivilligkorpset som ukentlig bidrar rundt om i landet vårt gir det oss et bilde. Noen få bidrar veldig, mange bidrar litt, og en liten del bidrar nada. Hva skjer egentlig hvis denne utviklingen får fortsette? Hva om 27 prosenten minker? Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at den frivillige innsatsen i Norge utgjør godt over 140 000 årsverk. Det tilsvarer en verdiskaping på rundt 80 milliarder kroner hvert eneste år.

Norge AS, velferdsstaten og våre mange store og små lokalsamfunn er avhengige av dette bidraget. Det er den faktiske oljen som smører maskineriet og motoren i samfunnet vårt. En samfunnsdiskusjon som aldri tar slutt er spørsmålet om hva vi skal leve av etter oljen, og da spør jeg: hvilken olje er det da vi snakker om? 

Vi tar frivilligheten for gitt fordi den alltid har vært der, like selvfølgelig som fjellene rundt oss. Men i motsetning til Dovre, står ikke dugnadsånden av seg selv. Den må bygges og vedlikeholdes av hver eneste nye generasjon. Der har alle et ansvar. Det gjelder meg, deg, naboen, dine venner, familien din og hele lokalsamfunnet du er omkranset av.  

Dovre kollapser ikke med et dramatisk brak. Det smuldrer opp i det stille, bit for bit. Den dagen vi ikke lenger stiller opp for hverandre er dagen da Dovre faller. Selv om eidsvollsmennene mest sannsynlig ikke tenkte på dugnadsånden tilbake i 1814 er det viktig at vi gjør det, 221 år etterpå.