Ble dette en nødløsning for å fylle opp et hus man hadde pusset opp for millioner?

Flyttingen at biblioteket på Fauske fra administrasjonsbygget til rådhuset har ikke gått helt knirkefritt for seg. I flere leserbrev i Saltenposten har misfornøyde brukere vært veldig kritiske til hvordan det har blitt, og hvor mye bedre det var tidligere.

Frøydis Einset beskriver flyttingen fra administrasjonsbygget til rådhuset som et tap. Ikke av den personlige servicen, men av rom, ro og atmosfære. Hun peker på noe mange bibliotekbrukere intuitivt forstår: Et bibliotek er ikke bare en samling bøker, men et sted for konsentrasjon, nysgjerrighet og lavmælt tilstedeværelse. Et sted hvor man kan vandre, oppdage og fordype seg uten å føle at man står i veien for trafikk og gjennomstrømning.

I en befaring forrige uke tegner politisk og administrativ ledelse et annet bilde. Ambisjonen er å gjøre det ærverdige rådhuset til et kulturelt sted for alle, et hjerte i sentrum.

Ordene er både riktige og sympatiske. Et bibliotek midt i sentrum kan senke terskelen for deltakelse, synliggjøre kulturtilbudet og styrke byggets rolle som fellesrom.

Problemet oppstår når det er mindre tilgjengelig enn det var, selv om plasseringen er mer sentrumsnær. Tross alt flere 100 meter.

For brukerne er bibliotekets kvalitet veldig konkret. Det handler om plass, lys, stillhet, oversikt, sitteplasser, soner for barn og mulighet for å trekke seg tilbake.

For beslutningstakerne er kvalitet ofte strategisk: samlokalisering, tilgjengelighet, byliv, flerbruk. Begge perspektiver er legitime. Men det kan oppleves som mer som et behov for å fylle det nylig oppussede lokalet med noe, for å sørge for at det blir brukt av en eller annen av kommunens egne virksomheter.

Spørsmålet er derfor ikke om flyttingen var riktig eller gal, men om lokalene faktisk fungerer slik intensjonene tilsier. Det kan ikke besvares i festtaler eller prosjektbeskrivelser, men i dialog med dem som bruker tilbudet.