Bitt av b(r)asillen

På søndagen så jeg min andre fotballkamp noen gang. Den første fotballkampen jeg så, var sammen med min kjære morfar tilbake i 2014, da Brasil ble smadret av Tyskland i 1–7-kampen.

Fotball var aldri noe for meg. Som barn ville jeg heller klatre i nettingen i målet enn å stå som keeper og se på at de andre løp rundt om. Etter den tid har jeg bare regelrett ikke brydd meg om fotball; det har rett og slett ikke betydd noe for meg.

Da fotball-VM for fire år siden ble arrangert i Qatar, snudde holdningen min fra likegyldighet til at jeg regelrett mislikte fotball som idrett. For meg var det helt uspiselig å arrangere verdensmesterskap i et land som fortsatt i praksis benytter seg av slavearbeid – et samfunn hvor innvandrerarbeidere ble plassert i egne ghettoer langt unna steder hvor turister muligens kunne oppholde seg. Ifølge The Guardian døde det omtrent 6500 arbeidere for å stelle i stand VM-stadionene slik at regimet skulle ta seg bra ut og få positiv PR for å ha arrangert den største og kuleste idrettskonkurransen på vår klode. Dette med hjelp av FIFA.

At mennesker jeg kjenner og er glad i, satt og støttet dette med sine øyeballer, var for meg helt forkastelig. Qatar fortjener også kritikk for enormt mange samfunnsproblemer: kastesystem, kvinneundertrykkelse, arbeidsgivere som tar passene fra utlandsarbeidere slik at de ikke kan reise fra landet uten sjefens tillatelse, og mye mer.

Å skille land, organisasjon og idrett var rett og slett ikke mulig for min del. Men min stefar er glad i fotball – eller glad er kanskje en grov underdrivelse. Han er selverklært fotballidiot og Glimt-supporter, men favorittlaget er Arsenal. Vi snakker om typen som gjerne går med Arsenal-skjorte på 17. mai, julaften og nyttårsaften. Min relasjon til denne mannen gjorde grensene noe gråere for meg. Jeg startet å følge med på sluttresultatene når de kom ut på VG, hovedsakelig for å vise interesse for noe han er glad i, for jeg er glad i ham.

Året etter fotball-VM i Qatar fikk min morfar bort etter en lang kamp mot kreft, og sentimental som jeg er, tenker jeg støtt og stadig på stunder vi fikk delt sammen før han ble tatt fra oss.

Nå når fotball-VM startet på nytt i USA, har jeg ofte tenkt på den ene kampen jeg hadde sett hvor Brasil så inn i granskauen ble gruset av Tyskland, som jeg delte med morfar – hvor ivrig han var, og hvor gøy han syntes dette var. Så nå på søndagen som var, bestemte jeg meg for å slå på NRK på mobilen mens jeg lå i sengen og skulle sove.

Det ble lite søvn den søndagen. Jeg ble liggende i sengen ved siden av min samboer med øynene sperret oppe, og fulgte med på den knøttlille skjermen mens ballen fløy fra ende til ende på den grønne banen. Og jeg koste meg, jeg koste meg mye, mye mer enn forventet.

Som man sikkert skjønner, så har jo ikke jeg snøring på fotball. Offside, straffe, spiss, midtbane – disse ordene sier meg fint lite. Men til tross for min manglende kunnskap om sporten, måtte jeg holde godt tilbake for ikke å vekke hun som sov ved siden av meg da Norge scoret sitt første mål. Da den brautende kjempe Haaland brukte den gedigne pannen sin til å score Norges første mål. Jeg måtte holde meg ennå mer når han noen minutter senere fikk skuddet mellom leggene til den brasilianske motspilleren, dett var rett og slett dritkult. Spenningen ble ekstra høy da den kortvokste brasilianeren fikk en slags duell mot den norske keeperen og satte et mål i favør Brasil. Da fløyta ble blåst og kampen var over, kunne jeg som bor i Rønvik i Bodø, høre sentrum eksplodere i jubel og sang.

I det øyeblikket ble jeg bitt av basillen.