Åpent brev til Fauske kommune: Hvor ble det av livsgleden?

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til epost redaksjonen@saltenposten.no

Min mor er blant dem som har vært så heldig å få fast plass på Fauske sykehjem. Familien er takknemlig for den omsorgen hun får. De ansatte gjør en imponerende innsats hver eneste dag, ofte under krevende rammer og med knapp bemanning.

Likevel er det én ting som gnager.

Før hadde beboerne tilgang til en lufteveranda. Et sted de kunne komme ut, kjenne solen varme ansiktet, høre fuglene og trekke frisk luft uten at det krevde mye planlegging. Den muligheten er nå borte. I år har det riktignok ikke vært så mange soldagene, men kanskje enda viktigere er det at man kan komme seg raskt ut å nyte den sola som dukker opp, innimellom…

For de fleste av oss er det å gå ut en selvfølge. Vi åpner en dør. Vi setter oss på trappen med kaffekoppen. Vi tar en liten spasertur. For mennesker som bor på sykehjem, er det ikke slik. Mange trenger følge. Noen trenger rullestol. Noen trenger hjelp til alt.

Da blir frisk luft en ressurs som må konkurrere med andre nødvendige oppgaver i en travel hverdag.

De ansatte gjør så godt de kan. Problemet er ikke mangel på vilje. Problemet er at når én ansatt må følge én beboer ut, blir det én mindre inne på avdelingen. Da er det lett å forstå at lufteturer ikke kan skje hver dag.

Konsekvensen er at mennesker som har levd lange, aktive liv, kan bli sittende inne dag etter dag. Det er ikke helsefremmende. Hverken mentalt eller fysisk.

Vi snakker ofte om verdighet i eldreomsorgen. Norge har en verdighetsgaranti som slår fast at eldre skal sikres et verdig tjenestetilbud med mulighet for sosial kontakt, aktivitet og et meningsfullt liv. Livsglede for Eldre-sertifiseringen bygger på de samme verdiene. Frisk luft, naturopplevelser og kontakt med omgivelsene er ikke luksus. Det er grunnleggende menneskelige behov.

Det er vanskelig å forstå hvordan et livsgledehjem skal kunne ivareta dette når beboerne ikke lenger har enkel tilgang til et trygt uteområde.

Derfor ønsker jeg å stille et enkelt spørsmål til Fauske kommune:

Kan vi sammen finne en løsning som gjør det mulig for beboerne å komme ut hver dag?

Kanskje er svaret en ny veranda eller en skjermet sansehage med direkte utgang fra avdelingen. Kanskje finnes det andre løsninger. Men noe må gjøres.

Og dersom kommunen er villig til å ta ansvar for planlegging og gjennomføring, er jeg overbevist om at mange pårørende, tidligere utflyttede fauskværinger og andre engasjerte innbyggere gjerne vil bidra. Kanskje kan det opprettes en spleis eller en lokal innsamlingsaksjon for å finansiere deler av prosjektet.

For dette handler ikke om betong, rekkverk eller byggeprosjekter.

Det handler om at en eldre kvinne eller mann som er vant til å gå daglige turer i fjellet, skal få sitte ute og nyte litt sommervarme, samle d-vitaminer før vinteren, eller bare få inn litt frisk luft mens de hører regnet tromme mot taket.

Det handler om de små øyeblikkene som gjør livet til mer enn bare et opphold.

Hvis vi mener alvor med ordene «livsglede» og «verdighet», må vi sørge for at også de som bor på sykehjem får mulighet til å oppleve dem.

For frisk luft er ikke en luksus. Det er en del av et verdig liv.