Anne-Cath. er gull verdt

De siste ukene har jeg hørt mye på Aurora-bøkene sammen med datteren min på snart fire år. Vi bruker dem blant annet for å falle til ro om kvelden. Og det går ikke alltid etter planen, for av og til blir det rett og slett for interessant. For spennende. For gjenkjennelig. Da ligger hun der, så søvnig med smale smale øyne, og lytter videre til Anne-Cath. Vestly selv fortelle om den lille jenta som bor i 10. etasje i blokk Z på Tirilltoppen.

Aurora bor der sammen med mamma, som jobber som jurist i byen, pappa, som skriver doktorgrad i historie og ellers er hjemmeværende. Og så lillebror Sokrates, som vi møter først som en liten baby på tre måneder, og etter hvert som en liten fyr som kan gå, snakke litt og rote til akkurat nok til at hverdagen blir både krevende og storartet.

Det er Aurora som er hovedpersonen. En liten jente, ennå ikke bundet til skolehverdag og timeplaner, som ser det meste, forstår mer enn de voksne får med seg, og manøvrerer situasjoner med en blanding av alvor, omsorg, nysgjerrighet og barnlig handlekraft. Vi får familielivet sett gjennom barneøyne, men ikke forenklet. Hun er liten nok til å undre seg over de voksnes verden, og stor nok til å avsløre hvor merkelig den av og til er.

Det høres kanskje enkelt ut, men det er det ikke. Det er familieliv som ikke bare er en dans på roser, ikke bare krise, men en fabelaktig, forferdelig, grusomt god blanding av alt på én gang.

Aurora-bøkene kom på siste halvdel av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, og de er både tidstypiske og grensesprengende. De kommer fra et drabantbymiljø der melk på glassflasker er på vei ut og kartongen på vei inn, der unger løper inn og ut av hjemmene, og der det finnes noe så for oss så merkverdig som husmorvikar.

På 1960-tallet var det fortsatt uvanlig, og for mange menn nærmest utenkelig, å bli sett trillende på en barnevogn. Med bøkene om Aurora i blokk Z og familien hennes utfordret Anne-Cath. Vestly de etablerte kjønnsrollene og viste fram en familie der omsorg, arbeid og ansvar fordeles på andre måter.

Samtidig er mye fabelaktig nært. To voksne som prøver å få jobb, barn, egne behov, dårlig samvittighet og praktiske løsninger til å gå opp. Meget aktuelt, og nesten tidløst, som feriediskusjoner gjennom sammenbitte tenner.

Aurora-bøkene kan på mange måter leses som et feministisk manifest. Nesten mest gjennom nettopp det at Vestly ikke gjør noe stort nummer av det, normaliserer det. Hun bare skriver det fram. Mamma går på jobb. Pappa passer barn. Begge har behov. Ingen får være hovedperson hele tiden. Familien er en flokk, og fellesskapet kommer først.

Når pappa trenger å ta kjøretimer, må det løses på hjemmebane. Mamma har fast jobb som jurist og kan ikke bare komme fra fordi pappaens behov har endret seg. Det må bare løses. Her kommer fenomenet husmorvikar inn. Men når behovet er stort og det ikke er noen slike vikarer ledig, blir det til at familievennen Mormor i skogen og noen ganger onkel Brande trår til. De er deler av et fellesskap rundt en liten familie som stadig må finne ut av ting på nytt.

Det er en fornøyelse å være med på oppturer og nedturer. Som når foreldrene diskuterer innbitt på ferie fordi pappa er sikker på at mamma med vilje har lagt igjen den store, tykke historieboka hans. Som hevn gjemmer han hekletøyet hennes bak kommoden. Så viser det seg at boka bare har falt ut av kofferten da de skled på isen.

Eller da pappa akkurat har fått lappen og kommer borti en annen bil, og Aurora trer støttende til. Og da familien skal på ferie, bilen havner i et tre og får en stor bulk. Eller da pappa må kjøpe kjole og bluse på utsalg for sin egen mor, og får beskjed om å prøve klærne på seg selv for å finne riktig størrelse..

Egentlig er det mammaen til Aurora vi vet minst om. Hun er jo på jobb mye av tiden. Pappaen blir vi bedre kjent med. Vi får være med på hans reise som hjemmeværende tobarnsfar, med alt det innebærer av ansvar, irritasjon, stolthet, usikkerhet og kjærlighet.

Anne-Cath. Vestly leser så fantastisk. Stemmer, pauser, irritasjon, varme, barnets blikk og den voksnes fortvilelse. Og alt sammen får plass. Det at det er forfatteren selv som forteller, er med på å gi det tydelige og gjennomførte preg.

Bøkene om Aurora funker. Som lydbok, lest av Anne-Cath. Vestly selv. Som levende opptak med Vestly i NRKs arkiv. Eller ganske enkelt som bok mellom to permer.

Vestly forsto noe som fortsatt er sant: Hverdagen er stor nok. Familien er dramatisk nok. Barn forstår mer enn vi tror. Og god barnelitteratur kan være både lek, samfunnsanalyse og magi. Vestly skrev på mange måter familieliv, kjønnsroller og barns blikk bedre enn noen andre.

Under alt det rare og morsomme som leses med forfatterens egen varme og lekne stemme, ligger det en presis forståelse av mennesker. Hvor sårbare vi er. Hvor sta vi kan være. Hvor mye vi prøver. Hvor dårlig vi av og til får det til.