- La oss se hverandre, gi trygghet, varme i et blikk eller styrke i en klem når ord ikke strekker til

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til e-post redaksjonen@saltenposten.no

Etter mange års erfaringer som psykiatrisk sykepleier er jeg evig takknemlig for alle menneskemøtene og samtalene jeg har fått tatt del i. 

Takk til alle dere som har delt og som deler, som har vært åpne og gitt meg tillitt til å få slippe inn i deres mørke. Dere er helter. Dere har vist meg hva ekte styrke er – for det kreves enormt mot å vise seg sårbar, å sette ord på vanskelige følelser og tanker, og å la noen få se deg akkurat slik du er.

Gjennom mitt arbeid i det psykososiale kriseteamet og som brannkonstabel har jeg også sett hvor kort det er mellom liv og død, og hvor brutalt og skjørt livet kan være. Hvor rask alt kan forandre seg. Men jeg har også sett hvor mye varme, håp og samhold som kan vokse fram når krisen rammes.

I en tid hvor vi alle lever i en urolig verden preget av usikkerhet, krig og konflikter, økende individualisme og økonomiske forskjeller, press og perfeksjonskultur, blir behovet for å styrke vår psykiske beredskap enda viktigere – ikke bare gjennom kunnskap og strategier, men også ved å våge å være hele mennesker. Vi må bygge vår evne til å tåle det vi ikke har kontroll over, kjenne egne grenser og ressurser. Vi må bygge et fellesskap preget av åpenhet og toleranse, dyrke ekte relasjoner og snakke om psykisk helse. Vi må normalisere følelser, våge å vise sårbarhet, glede og smerte. For ingen er bare sterke eller bare svake. Vi er mennesker, med alt det rommer.

Så la oss styrke vår psykiske beredskap med å våge å være hel og romme livet som det faktisk er. Skape et samfunn hvor det er trygt å være ærlig, der det er lov å falle – og hvor noen rekker ut en hånd for å hjelpe oss opp igjen. 

La oss se hverandre, gi trygghet, varme i et blikk eller styrke i en klem når ord ikke strekker til. For noen ganger er det viktigste vi kan gjøre – bare å være der.

Våg å være hel. Våg å se. Våg å bry deg. 

Sammen kan vi styrke vår psykiske beredskap, slik at vi evner å romme en uforutsigbar verden – og likevel gjøre den til et godt og fint sted å være.