- Voksenlivet er definitivt oppskrytt!

Jeg har et ønske til den nye regjeringen, og det er å innføre en «ikke-voksen-dag» i uka. Og jeg skal selge inn forslaget til deg. 

Først må det sies at jeg skjønner konseptet med å være en ansvarlig voksen. Det er jo på en måte en kontrakt man signerer når man forlater ungdomstiden. Vi gledet oss alle til å bo under våre egne tak og slippe foreldrenes regler. Sånn var det for meg også.

Problemet er at jeg ikke husker helt det nøyaktige tidspunktet jeg signerte denne kontrakten, og jeg kan slettes ikke huske å ha lest alt det som åpenbart måtte ha stått med bitteliten skrift. 

I bytte for voksenlivets frihet må man nemlig ta ansvar for alt. Regninger, jobb, lån, klesvask og det å late som man har oversikt over når bilen må på service - og ikke minst, hvilken søppeldunk som skal tømmes denne uka. 

Jeg kan leve med å være voksen, men hver eneste dag? Det kjennes litt som en dårlig deal. Det er liksom ikke bare ansvar, men ansvar i en uendelig reprise.

Voksenlivet er en endeløs rekke regninger, skittenklær, og oppvask. For ikke å snakke om den evige middagsplanleggingen, den vanskeligste kreative øvelsen i hverdagen for en voksen. Og den stakkars støvsugeren min, den gjør et tappert forsøk på å gjemme seg i kjellertrappa hver gang den ser meg. Jeg tror den er lei av å jobbe ubetalt overtid. Og det har jeg faktisk forståelse for.

Som om ikke voksenlivet fulgte med mer enn nok ansvar, så valgte i mangel på barn å skaffe meg ikke bare én - men to firbeinte følgesvenner. Og jeg gikk selvfølgelig for den varianten som røyter 365 dager i året (og en ekstra dag ved skuddår). Det føltes som en god idé, men det hender seg at jeg sier meg litt enig med støvsugeren. 

I praksis betyr det at jeg kan støvsuge i dag og ha et helt nytt valpekull i sofaen i morgen. Jeg sier ikke at unger ikke roter, men jeg har ennå til gode å finne et barnehår på innsiden av øyelokkene.

Høsten gjør det ikke noe lettere. Der andre ser idyll med stearinlys og pledd, ser jeg mørke kvelder i regn med hodelykt - og påfølgende poteavtrykk i gjørme innover stuegulvet. 

Jeg kunne ha tent levende lys jeg også, men det meste er byttet ut med batteridrevne varianter. Det er ikke noe feil med gutta som jobber i Salten Brann, det er trivelige karer - men jeg har ikke spesielt lyst til å få besøk av dem fordi en lykkelig hale veltet et kubbelys overende. Dessuten er jeg redd at nevnte valpekull i sofaen min er særdeles lettantennelig.

Grunnen til at jeg nå går ut med et ønske om en «ikke-voksen-dag» er fordi dette helsikes voksenlivet nådde metningspunktet i går kveld. Etter å ha løpt rundt som en gal ute hele ettermiddagen for å pakke ned alt som må inn fra hagen før vinteren, så gikk jeg ned i kjelleren for å hente klærne jeg hadde satt på vask. Det som møtte meg der, var en særdeles obsternasig vaskemaskin. Helt på egenhånd hadde den bestemt seg for at sentrifugeringen er et unødvendig slit.

Resultatet var pissevåte klær, og at jeg nå må bruke kvelden på å finne ut hvordan jeg kan få den ut av denne streiken. 

Akkurat da kjente jeg på trangen til å streike litt selv. Jeg vil ha en «ikke-voksen-dag». Helst én i uka, hver eneste uke. 

Se det bare for deg: Ingen regninger. Ingen oppvask. Ingen jobb. Ingen e-poster som begynner med “viser til tidligere korrespondanse”. En dag der vi kan være litt mer impulsive, litt mer barnslige, eller bare gjøre absolutt ingenting med god samvittighet.

Jeg ser for meg hvor befriende det hadde vært. En mandag der ingen forventer at jeg skal dukke opp på kontoret, der jeg kan droppe støvsugeren og bare nyte valpekullet som har dukket opp i sofaen. Kanskje kunne jeg ha startet dagen med en eller annen form for fargerik og sukkerholdig frokostblanding, bygget Lego eller sett tegnefilmer. Null ansvar, ingen oppgaver.

Ville samfunnet raknet om vi alle fikk en dag der vi ikke måtte være ansvarlige voksne? Jeg tror faktisk det motsatte. Jeg tror jeg ville vært en mye mer effektiv og ansvarlig voksen om jeg fikk én dag i uka der jeg kunne la humla suse og gjøre hva enn jeg ville. 

Litt som ferie, bare i jevnlige smådoseringer.

Jeg kan nemlig godt ta ansvar, men jeg vil også ha fri fra ansvaret. Bare én dag i uka. For skal jeg være helt ærlig, så er voksenlivet ganske oppskrytt når det blir servert uavbrutt. Og jeg kan love deg at det er oppskrytt om det nå viser seg at vaskemaskinen min helt på ekte har tenkt å gi helt opp. 

Siden bilen min må inn på storservice nå, så er jeg redd den må erstattes med et vaskebrett, og sånt kan da umulig vært meningen med kontrakten jeg signerte om voksenlivet.

Så, kjære regjering. Gi meg en «ikke-voksen-dag» i uka, så lover jeg å være dobbelt så voksen alle de andre dagene. Og kjære vaskemaskin-gud (om noe sånt finnes), jeg håper streiken i går bare var en midlertidig en. 

Det frister nemlig ikke med et brett.