Publisert: 04.03.2010 kl. 04:00
Nordlandssykehuset har laget et system der de pulveriserer ansvaret
LEDER: De som trodde at ordningen med pasientreiser som Nordlandssykehuset administrerer, har gått seg til - har tatt feil. Det er Helfrid Horndal i Sørfold et levende bevis på.
Hun må bruke en hel dag på å komme seg fra Horndal til Straumen for å få tatt en enkel blodprøve. Årsaken er at samfunnet skal spare noen kroner.
Tidligere kunne den 82 år gamle damen bestille en lokal drosje. Hun kunne sette seg inn i en varm og god bil, og bli kjørt til legekontoret i Straumen. Når blodprøven var tatt, kunne hun bli kjørt hjem.
Nå får hun også drosje. Men bare fra Horndal til Elvkroken. Der må hun vente på bussen som bringer henne til Straumen. Når den er tatt, må hun vente på buss igjen. Det innebærer flere timers venting, ettersom bussen først går ved 17-tiden.
Ute er det kaldt, og Helfrid Horndal fryser. Hun har hjerteproblemer. Unge, friske folk ville kviet seg for en slik transportordningen.
Hadde hun vært et husdyr, ville trolig Mattilsynet grepet inn. Men i norsk helsevesen er det lov å plage eldre mennesker for å spare penger.
Vi skjemmes på vegne av velferdssamfunnet, men vet ikke riktig hvor skammen skal plasseres. Nordlandssykehuset har laget et system der de pulveriserer ansvaret.
Pasientreiser, som administrerer systemet, fritar seg selv for ansvar ved å henvise til legen. Legen må forholde seg til den medisinske tilstanden, og strengt tatt er ikke Helfrid Horndal så syk at hun ikke kan ta buss.
Hennes problem er at hun bor avsides til. Samfunnet mener åpenbart at de som bor i distriktene har seg selv å takke.
De har lang vei til lege. Drosjenæringen er utarmet på grunn av at de har mistet pasienttransporten, og busstilbudet er dårlig.
De som ikke har egen bil, har derfor et problem. I hvert fall hvis de skal til lege. Før i tida kom legen til pasientene i distriktet, men det var i gamle dager.
Nå bør du helst være så syk at du trenger ambulanse for å få transport. Så syk er ikke Helfrid Horndal.
- Der er ingenting som tilsier at situasjonen skal bli noe bedre, sier hun. - Det er som å snakke med en vegg når jeg prøver å få hjelp.
Hun føler avmakt. Det gjør også vi.
