Publisert: 01.03.2010 kl. 16:21 , Endret: 01.03.2010 kl. 16:23
KOMMENTAR: - Er det her jeg skal bo nå?
Mormor ser på meg med et barns nysgjerrighet i blikket. Jeg nikker. Den rynkete hånden hennes klemmer litt hardere rundt min, og sammen går vi de siste meterne inn i det som trolig blir hennes siste bolig. Hun har vært her før, på befaring i går kveld, men hun husker det ikke. Det er derfor hun må flytte. Hun husker ikke. Kanskje blir det enklere i kveld, når vi har flyttet inn hennes gamle møbler?
Jo hardere jeg klemmer rundt hennes stadig tynnere hånd, dess sterkere blir følelsen av at vi glipper. Hånden min er blitt irriterende stor i hennes, men jeg føler meg likevel for liten og for svak - for oss. Hvor hardt jeg enn holder, hvor hardt jeg enn evner å dra, jeg makter likevel ikke å dra henne tilbake.
Tilbake til sitt gamle jeg.
Hun har alltid vært klippen. Aldri sjuk, aldri sint, med en trillende og hjertelig latter og et humør som kunne vært pensum i livsglede. For to uker siden måtte hun på sykehus. Tungpustet og svimmel, men mest av alt irritert over å plage helsevesenet med bagateller. Hjertet pumpet for hardt, som om det jobbet i motbakke på vinterføre. De fant ingen journal på henne. Ingen blodtype. Ikke engang navnet. Etter 93 år, to verdenskriger og en digital revolusjon, hadde verden ennå ikke registrert mormor i sine sykejournaler. Hun hadde visst aldri vært der før, på sykehuset.
Når hun nå sitter her, liten og vever, i en skinnstol som virker tre nummer for stor, slår det meg at jeg aldri har sett henne gråte. Ikke en eneste gang. Jeg har faktisk aldri tenkt tanken engang, på at hun helt sikker har felt noen tårer. Men akkurat i kveld, når jeg ser hennes bedrøvede rynker og granskede blikk i en stue hun leier, men på ingen måte føler hun eier, har jeg mest av alt lyst å omfavne henne hardt, og takke for at hun er så tapper.
Så uendelig tapper, og standhaftig, der hun kjemper mot sitt eget forsvinningsnummer. Mot ord som blir borte, og mot bilder som svinner hen. Mot kjente ansikter som snart vil være fremmede.
Minnene hennes fordufter nå, slik bladene tvinges til å slippe taket i en rimfrossen grein. Det er som om djevelen selv står og rister ondskapsfullt i familietreet, og jeg forbanner hans nådeløse iver og effektivitet. Hver dag løsner nye blad, noen av dem bar nylig eventyrlige farger - vi snakket om fargene så sent som i går, om alle bladene som hadde fargelagt livet hennes, men som nå daler kraftløse til bakken - uten returbillett.
Og der nede, ved stammen, samles en haug av glemte minner. I et levd liv.
Mens djevelen rister videre, griper jeg hånden hennes. Ønsker henne en god natt og forsikrer henne nok en gang om at hun ikke trenger engste seg, selv om døren til rommet hennes ikke kan låses.
Men jeg klarer ikke slippe hånden - den altfor vevre hånden hennes. Hånden som engang leide meg trygt langs grusveiene i Lofoten, hånden som har tørket en elv av tårer på en guttepjokks kinn og renset en endeløs rekke skrubbsår på fotballsåre knær. Hun skjønner hvorfor jeg ikke slipper taket, for hun er taprere enn meg - og smiler. Så legger hun den andre hånden beskyttende over våre.
Langt der inne er hun fortsatt klippen. Selvsagt er hun det, og jeg kjenner at jeg blir sterkere bare av ikke å slippe taket.
De heter seg at kjærlighet gjør blind, men også mørket har sine farger - for den som fortsatt er så heldig å få holde i en mormors hånd.
Diskuter denne saken
Innsendt av TAN 03.03.2010 03:25:26 Varsle!
Takk for at du setter ord på følelser så mange kjenner til,
men ikke har maktet å gi uttrykk for.
