Publisert: 12.01.2010 kl. 04:00
KOMMENTAR: I forrige uke var det mye medieoppmerksomhet rettet mot en sak i Oslo. En tyrkisk dame i sekstiårene døde hjemme før ambulansepersonalet kom fram. Spekulasjonene og beskyldningene har haglet fra både pårørende og redningspersonalet, og til og med Tyrkias utenriksminister Ahmet Davutoglu er kommet på banen med bekymringer om hva som gikk til den skjebnesvangre formiddagen i Oslo.
Hva gjelder Davutoglu, ville hans uttalelser om bekymring for om det har vært brudd på menneskerettighetene i denne saken hatt litt mer troverdighet om han tok en kikk på sitt eget land først.
Jeg har ofte sagt til mine nærmeste og mine venner at jeg er glad for at det finnes mennesker som er villige til å ta på seg et ekstra ansvar for andre. Ikke for å tjene bedre, ikke for å hevde seg selv, men fordi de vet at jobben må gjøres. Faktum er at leger og ambulansepersonell i utgangspunktet ikke kan gjøre feil. Der stort sett alle andre yrkesgrupper har en viss aksept for at ting går galt, skal disse menneskene nærmest nagles til veggen i det feil blir gjort. Er det virkelig takken de skal få for å gjøre hva som helst for å redde liv?
Å sette sine egne liv i fare hver eneste dag for vårt felles beste, er tydeligvis ikke nok til å forvente en viss form for edruelighet fra omverdenen når noen dessverre ikke overlever.
Hva gjelder saken med 63 år gamle Døndu Tulum, er det alt for tidlig å si om feil er blitt begått. Både video og lydopptak viser desperate familiemedlemmer som oppfører seg på en måte som betinger varsomhet fra både politi og ambulansepersonell.
Når de som skal hjelpe blir kalt alt fra horer og det som verre er, samt mottar drapstrusler, da er det ikke vanskelig å forstå at redselen er reell. Vi mennesker er kapable til å gjøre mange irrasjonelle ting i affekt, og det å miste sin nærmeste familie foran øynene er selvsagt en helt forferdelig opplevelse. Da ville i hvert fall jeg tenkt meg om to ganger før jeg gikk inn i situasjonen.
Det blir sagt at AMK, politiet og ambulansepersonellet i tre biler har opptrådt rasistisk ovenfor den desperate familien. Kritikerne mener at Tulum ville fått hjelp raskere hvis hun var en norsk bestemor, og ikke en tyrkisk innvandrer med svekket hjerte og flere slagtilfeller i historikken.
Det er vanskelig å tro på det. At over ti mennesker, ansatt i en organisasjon hvis eneste oppgave er å redde liv, skulle unnlate å gjøre jobben sin på grunn av rasisme, er nesten for uhyrlig til å tro i dagens flerkulturelle samfunn.
Per i dag er det eneste som kunne sørget for at ambulansen kom raskere fram, at de pårørende selv oppførte seg på en mindre truende måte. Om det ville endret utfallet er umulig å si, men alle bevis skal på bordet siden det er åpnet tilsynssak fra Fylkeslegen.
Vi sier i et ordtak at det er menneskelig å feile. Ja, nettopp det at vi av og til ikke lykkes, er også det som definerer oss som mennesker. Som unger er vi avhengige av voksne for å vise oss veien framover, og de fleste av oss har opplevd å begå flere blemmer i løpet av en kaotisk ungdomstid.
I det vi går over i de voksnes rekker stilles det imidlertid nye og strengere krav til ufeilbarlighet. Noe som i de fleste tilfeller går greit, siden alder som regel bringer med seg visdom. Likevel, vi må aldri venne oss til tanken om at de med ekstra mye ansvar ikke kan begå feil de også. Da frykter jeg det blir vanskelig å finne folk til jobben etter hvert,
