Helt fra skolealder blir vi vant med "flink pike" og "kjekk gutt".
Publisert: 07.10.2008 kl. 11:36
Det betyr at jentene sitter stille og er pliktoppfyllende mens gutta kan høres godt i klasserommet uten at det får konsekvenser. Noen drar dette med seg videre, og tør ikke stikke seg fram i mengder. Dette gjelder jenter spesielt.
Som Haddy Jatou N'jie sa under fredagens kvinnekongress i Saltdal;
"Så skjønte jeg at når jeg tør, så får jeg til ting: "
Det er ikke vanskeligere enn det høres ut. Men for å tørre trengs en motivasjon. Det kan være hva som helst. Siv Mossleth fant sin motovasjon da hun så tittelen på en bok i bokhandleren på Rognan som ungdom. "Tørk tårene, knytt nevene". Der og da bestemte hun seg for at det er det hun vil. Og dermed endret hun innstillingen sin. Hun uttaler selv at man må tørre å tro at det man gjør, utgjør en forskjell.
Og ved å tørre får man til ting. Se på Haddy Jatou N'jie. Hun mista troa på seg selv da hun forsto at hun var annerledes enn "alle andre" siden hun er brun. Og da hun skjønte at alt hun gjorde ble forbundet med brune personer, turte hun ikke å tro på seg selv.
Men så fikk hun en gitar av kjæresten sin. Hun satte seg i stua og sang helt lavt for seg. Etter hvert turte hun å synge for kjæresten. Så tok hun mot til seg og lagde sanger som passer stemmen hennes. Så fikk hun troa på seg selv igjen.
Se hvordan det gikk med henne. I dag er hun en velkjent artist og journalist.
Siv Mossleth har brukt motivasjonen sin til å blant annet skape et nettverk for kvinner i Salten. Både gjennom Kvinnfolk og Folkestyre og fredagens kvinnekongress.
Og som Mossleth sier det, så trengs det et nettverk for kvinner i Salten. I alle fall er det en god ressurs for å få yngre kvinner til å flytte tilbake til distriktet. Erfaring tilsier at unge kvinner som flytter ut, sjeldent kommer tilbake. En av grunnene kan være at det ikke er et spesielt nettverk her fra før av.
Alle deltakerne på fredagens kongress Saltenposten var i kontakt med var imponerte over tiltaket som er satt i gang og likte programmet godt. De syns det var godt å få en påminner og at man virkelig måtte gå inn i seg selv å kjenne etter.
Ordtaket sier at tro kan flytte fjell. Det er kanskje noe i det. Ta de som for eksempel har gått til Nordpolen eller hun som tar mot til seg å spurte om han ville være med på kino. Alt starta ved at de hadde tro på seg selv.
Eva Quist fortalte under Kvinnekongressen at kvinner kan komme og fortelle om en kjempegod idé, men at hun snakker utrolig forsiktig om ideen sin. Ifølge Quist er det motsatt med mannen. Han brøler ut om den minste lille tanke han måtte ha.
Kanskje det fortsatt er "flink pike" og "kjekk gutt" som henger igjen?
