Min kjæreste bestefar ble 89 år gammel. Jeg var heldig. Jeg hadde han i mange år, og helsa skrantet ikke mye på slutten heller. Det er bare så synd at avslutningen hans ble så brå, og så vond. Ikke et ordentlig farvel.
Publisert: 07.02.2012 kl. 08:49
Helsesektoren har mange ganger blitt kritisert. Med jevne mellomrom får man høre skrekkhistorier om eldre mennesker som slettes ikke er blitt vist den verdigheten de burde. Jeg vet ikke om det har skjedd oftere de siste årene, eller om media er flinkere til å plukke opp sakene. Men noen ganger blir jeg faktisk sjokkert.
Den siste saken jeg ble sittende å dvele ved, var det VG Nett skrev i slutten av januar. 86 år gamle demente Birgit hadde bare på seg gjennomvåte, tynne silketøfler da hun iskald stavret seg bort til inngangspartiet til sitt nye sykehjem på Grünerløkka i Oslo. Rundt halsen hang en lapp med diagnosen Alzheimer og en regning på 130 kroner.
Kvinnen ble sendt med helseekspressen fra Stensby sykehus i Eidsvoll til Akershus Universitetssykehus i Lørenskog. Der ble hun satt alene i en taxi som tok henne videre til sykehjemmet på Grünerløkka. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si til noe sånt. Det er skamfullt. Og noen har åpenbart ikke gjort jobben sin. At folk kan gjøre noe sånt mot mennesker, og fortsatt ha samvittigheten i behold. Det er meg et mysterium.
Episoden fikk meg til å tenke på min egen bestefar. Det er over ti år siden han døde, men fortsatt sliter jeg faktisk litt med tanken på at avskjeden ikke ble sånn den burde. Også der var det noen som ikke hadde gjort jobben.
Bestefar bodde alene i en blokkleilighet på Hamar. Som enkemann i godt over ti år, klarte han seg lenge bra på egenhånd. Pappa bidro mye med husvask, men etter hvert ble det et behov for hjemmehjelp et par dager i uka. Mest på grunn av middagsmaten. Bestefar laget ikke i stand noe selv. Og en gammel skrott trenger mer enn ei tørr brødskive for å overleve.
To dager i uka fikk bestefar levert middag på døra av hjemmehjelpa. Jobben var ganske enkel. Det var bare å ringe på, eller ta seg inn i leiligheta og legge maten på kjøkkenbenken. Samtidig passe på å se til at bestefar hadde det bra.
Pappa slo på tråden til bestefar en lørdag. Det var høstferie, og vi hadde planer om å invitere han på middag om noen dager. Ingen tok telefonen. Han ringte flere ganger, og ikke noe svar. Han slo seg til ro med at han kanskje var på middagsbesøk hos svogeren.
Søndag formiddag ringte han igjen. Fortsatt ikke noe svar. Da ringte varsellampene hos pappa, og han hoppet inn i bilen tvert. Da ingen heller svarte da han ringte på døra, og heller ikke fikk respons fikk pappa panikk.
Inne på stuegulvet ligger bestefar. Han er iskald og fryktelig tørst. Ingen vet hvor lenge han har ligget, men mest sannsynlig i noen dager. Nede ved inngangsdøra til blokk 65B sto en boks med middagsmat. Bestefars middag. Den skulle stått på kjøkkenbenken. Da vedkommende fra kommunen ikke fikk svar, skulle vedkommende låst seg inn. Utfallet kunne blitt annerledes.
På sykehuset finner de ut at han har pådratt seg et lårbeinsbrudd, lungebetennelse og liggesår. Han ligger i koma, og det er ikke mer kontakt å få med han. Det var pappa som hørte de siste ordene. Han ba om et glass vann, og samtidig takket han for all hjelp. Han skjønte kanskje hvilken vei det bar.
Etter noen operasjoner på sykehuset kommer den knusende beskjeden om at det ikke er noe mer de kan gjøre for han. Det er så sårt å tenke tilbake på.
Min kjæreste bestefar ble 89 år gammel. Jeg var heldig. Jeg hadde han i mange år, og helsa skrantet ikke mye på slutten heller. Det er bare så synd at avslutningen hans ble så brå, og så vond. Ikke et ordentlig farvel.
Men er for sent å gjøre noe med. Pappa tok de nødvendige telefonene den gangen. Skjelte ut vedkommende som ikke hadde gjort jobben sin. Han gikk aldri til avisa, som mange gjør nå om dagen. Uansett så kan ikke bestefars død reverseres. Det er ikke sikkert han hadde klart seg, selv om maten ble levert på måten den skulle. Men tanken er der.
Diskuter denne saken
Innsendt av helsefagarbeider 08.02.2012 11:59:56 Varsle!
Je satt å bladde på nettet da je fikk se hva du skrev:
Je begynte selvfølgelig å lese så tårene rant. Vekker minnene opp igjen.Tragisk at itte det har blitt forandringer i helsevesnet. Selvom je jobber selv i helsevesnet tror je itte det blir bedre, dessverre.Innsendt av Ivar Kalbakk 07.02.2012 17:27:15 Varsle!
Takk Frida for det har skrevet. Tårene kom tilbake med tanke på hva som skjedde de dagene.
Dette er nå litt over 10 år siden,men det er som det var i går. Nå skriver vi 2012 enda har ikke Helsesektoren kommet stort lengere.Hva har ledelsen i hode da gjør slike tabber, ikke bare en men opp til flere. Da dette blir tatt opp sier de bare, vi skal se på rutinene,å så skjer det ingenting. Selv lærte da jeg var veldig liten, det er lov å bruke hue. Tror fortsatt noen mangler noe der oppe. Kan aldri tenke meg at de ville gjort dette mot sine egne. De ansvarlige burde blitt straffet. Parkerer du feil, blir det bot, her får du ikke det en gang.Innsendt av kristian 07.02.2012 22:54:48 Varsle!
Jeg kan ikke tenke meg at det er noen faglærte som har vært på jobb den dagen. Du sier hjemmehjelpa, men det kan jo ha vært hjemmetjenesten. Problemet er at hjemmehjelperne eller matombringelsen er ufaglærte, men i hjemmetjenesten bør alle være faglærte. Da skal det tas ansvar når vedkommende ikke svarer,og man låser seg inn tvert og tar grep.
Vet at det er ikke-faglærte i hjemmetjenesten som gjør en god jobb, men hva skal vi med utdannelsen hvis vi blir sidestilt med ufaglærte om jobber?
