Publisert: 26.01.2010 kl. 04:00
Det er 8760 timer i et år. Mange av disse bruker jeg på å sove, enda flere tilbringes på jobb, og resten bruker jeg på ting som stort sett kan betegnes som tidsfordriv.
Jeg kaster nok bort en god del på ting som venting, kløing og legging av kabal, men alle disse tingene får mening på et ekstremt høyt plan i forhold til de to timene jeg brukte på å se denne pinselen av en film.
Jeg foretrekker to timer med eksplosiv omgangssyke i forhold til dette. To timer på en trang buss sammen med Indre Salten Kolikkforening fremstår som to timer i himmelen i forhold til å måtte se Delta Farce en gang til.
Men hvordan kunne dette gå så galt? Jeg har jo tidligere ledd på meg inkontinens av både Larry The Cable Guy og Bill Engvall. DJ Qualls var jo morsom i Road Trip, så jeg burde jo kunne leve med han også? Eller, laget burde spille han god i det minste..
Det verste av alt er at man ikke vet helt hva som er verst når filmen er ferdig. Jeg har aldri opplevd en story som hørtes så morsom ut på papiret, men kollapser så til de grader som dette.
Tre kompiser er i reservestyrkene til den amerikanske hæren, og ved en feiltagelse blir skal de sendes til Irak for å kjempe mot taliban og det som verre er. Dessverre ramler de og en bil(!) ut av flyet lenge før de kommer så langt, og gutta våkner opp i en ørken de riktignok tror er Irak, men faktisk er Mexico.
Jeg gir meg med historiefortellingen her, for elles vil jeg bare virke ondskapsfull, og det vil vi ikke.
Men oppsummeringen er grei:
Fysikkens lover gjelder på ingen måte i denne filmen, Vanligvis morsomme folk er så banale at du vurderer å spise din egen hånd for å tenke på noe annet, historien er tynnere enn Mullah Krekars, den får amerikanere til å framstå som dummere enn de er, og den bør glemmes fortere enn Kjartan Salvesen.
Jeg vil ha mine to timer tilbake!
